Tiurleik til salgs (2)

Mange har engasjert seg i innlegget “Tiurleik til salgs”. Jeg har lyst til å takke alle som har gitt utrykk for sine tanker, uansett mening. Respekt!

Foto: Jan-Eilert og en kompis på jakt september 2005. Dette var en av mine siste jaktturer med børse. Seinere har jeg kun jaktet med kamera.

Det å gi uttrykk for sin mening og ta standpunkt, i et tema som engasjerer er ikke alltid like morsomt. Spesielt gjelder dette på internett. Det tar sjelden lang tid før dine intensjoner blir trukket i tvil og at du blir tillagt meninger som du ikke har. Man blir kritisert av folk som ikke har giddet å lese innleggene og enkelte går sterkt ut, selv om de egentlig ikke har særlige forutsetninger for å mene noe om temaet. Noen ganger går det så langt at det tenderer til mobbing med personkarakteristikker. Andre ganger henger folk seg opp i språk og skrivefeil. Det har vi sett i utallige debatter på foto.no og andre internettfora opp gjennom. På bloggdebattene er tonen litt mer vennlige. I alle fall foreløpig og det gjør at det går an å sette søkelyset på en del ømfintelige temaer og komme levende ut av det. Tusen takk alle sammen.

Som tidligere nevnt syns jeg diskusjonen er viktig. Jeg syns ikke vi skal legge lokk på den. Jeg syns det er flere som bør ta standpunkt og gå i tenkeboksen. Greit nok om man ikke har lyst å ta denne diskusjonen på nettet. Men ta den gjerne på en arena du er mer komfortabel med.

Enkelte naturfotografer har på sine blogger gått ganske sterkt ut å kritisert jakt og jegere. Jegere har måttet tåle å bli stigmatisert. Fremstilt som skyteglade tullinger, uten respekt for natur og vilt. Det er et bilde som jeg ikke kjenner igjen og jeg tror nok de fleste av oss ikke mener dette. Snarere tvert i mot trur jeg svært mange naturfotografer har vært, eller fremdeles er jegere. Det er ingen motsetning mellom naturfoto og jakt. Mange elgjegere jeg kjenner har kamera med seg på elgpost. De har både respekt og kunnskap om viltet. Men det er lett at det skapes kunnstige fronter av provokatører i debattene. Det er ikke særlig heldig.

Foto: En av mine siste tiurer som jeg skøyt med børse. Jeg foretrakk å jakte med rifle. Jeg syns alltid det var litt vemodig etter jeg hadde felt viltet og fant etterhvert ut at jakt kanskje ikke var greia for meg. Jeg hadde da ganske mange storfugl på samvittigheten, selv om jeg ikke var noen trussel for bestanden. Etter jakta i 2005 har børsa blitt på loftet og jeg har kun jaktet med kamera. Det har gitt meg større glede og flere naturopplevelser enn med børsa.

Dersom vi naturfotografer ønsker å fremdeles bli oppfattet som seriøse. Dersom vi fremdeles ønsker å motta rikt med tips fra publikum og ha et rykte som folk som er opptatt av naturens ved og vel, så må vi tørre å ta diskusjoner som angår oss selv og det vi holder på med.

Når det kommer til diskusjonen så virker det som ganske mange forsvarer profesjonelle aktører, fordi de er skånsomme og seriøse. Det er som sagt ikke det diskusjonen handler om. Det handler om offentliggjøring og hvilke konsekvenser dette kan få i neste skritt. Når de seriøse aktørene mister kontroll og det er fritt frem for alle.. Det har kommet fram en del eksempler på oppførsel på leik som ikke er heldig. Det kan kanskje virke som alt er ute av kontroll også i dag. Det er det ikke. Av de omkring 40 tiurleiker jeg kjenner til, så er det kun et fåtalls som jeg har opplevd negativ oppførsel og en rekke av de er det ikke andre folk på leik i det hele tatt. De negative episodene jeg har sett har ikke hatt innvirkning på hekkinga. Dette fordi at trykket ikke er så stort. Fuglene får pause i flere dager uten at det er folk i nærheten. Alt dette fordi at leikene er forholdsvis hemmelige og at folk vanligvis er forsiktige med å fortelle om hvor leikene ligger.

Av samme årsak er det viktig at vi som fotografer forteller om leik. Forteller om hvordan man bør oppføre seg og hvordan man kan gjøre dette riktig. Slik at de som har interesse og oppsøker leiker gjør det mest mulig riktig.

Leik er en viktig del av norsk friluftstradisjon. Man introduserer det til barn og ungdom og gir dem en naturopplevelse. Folk man velger å ta med på “sin” leik lærer man selvsagt opp etter beste evne. Det bør vi fortsette med. Men dette er avhengig av at folk har et forhold til leiken sin. Et forhold som gjør at man er forsiktig når man introduserer de for andre. På samme måten som man verner om sitt favorittfiskevann. Ikke fordi man ikke unner andre opplevelsen av en kilosaure på stang, men at man har sett nok grovmaska garnrester, ved for små tjern, til at man finner ut at det er tryggest å holde kjeft.

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter:http://twitter.com/janeilert

TIURLEIK TIL SALGS!

 DEBATT RUNDT WORKSHOP PÅ SKOGSFUGLEIKER!

Naturfotografer og naturguider har lært seg å se naturfotografer som et økende marked for naturbasert turisme. Workshop, guiding og reiser er like vanlige markeder å jobbe mot for naturfotografer som bildesalg. Hvorfor er det slik? Jo, selvsagt fordi folk gjerne betaler penger for å ta bildene selv. Å skape noe eget gir en annen opplevelse enn å kjøpe ett bilde. Dessuten selger man like mye opplevelsen

Foto: Tiur i gammelskog. EOS: 7d, EF: 500/4 is usm L

I vinter hadde vi en debatt vedr moralske dilemma knyttet til naturbasert turisme Naturbasert turisme og moralske dilemmaer knyttet til åtefotografering. Jeg syns det er greit at vi tar opp tråden igjen. La oss forsøke å ikke henge hverandre og diskutere sak og ikke person.

Randulf Valle stilte spørsmålet om debatten ikke druknet i de harde ordene. Han mente at dette var en viktig debatt, og hadde en del kritiske spørsmål til slik virksomhet. Jeg syns det var et klokt innlegg. Nå har vi latt debatten ligge noen måneder og vi er kanskje modne for å se litt på debatten igjen.

Fotografering av rovfugl på åte og vinterforing av elg, rådyr og hare er eksempler på naturbasert turisme som retter seg inn mot naturfotografen. De fleste vil nok mene at dette har få negative sider. Det samme gjelder naturfotografering i fuglefjell og i en del andre biotoper, men hvor går grensene hen? Hva er vi engstelige for? Når det kommer til åtevirksomhet er det vel mest fortammingsproblematikk som blir diskutert, men det finnes også andre. De største argumentene i mot en del slik virksomhet er:

- Fortammingsproblematikk

- Innskrenkning av allemannsretten

- Unødvendig forstyrring av ville arter (Kanskje spesielt ved reir og hekkeplasser)

 
SKOGSFUGLLEIKER TIL SALGS

Jeg leser f.eks i Natur og Foto at premien i en konkuranse er to dager på tiurleik i Lierne. Seinere står det om workshoper på orrleiker. Flere steder begynner tiurleiker å komme for salg: http://bird.dintur.no/ står det om flere steder i landet man kan betale for å bli med på leik. Dette har jeg lyst å diskutere.

Jeg syns det er en vesentlig forskjell på utleie av fotobuer, der man lokker til seg dyr. Dette kan gjøres i mye større grad på artenes premisser og det kan legges til områder som ikke kommer i konflikt med allemannsretten.

Å etablere butikk rundt fotografering ved reir og hekkeplasser kan vi se mer av i fremtida. Hva syns vi om det?. Jeg syns man bør være veldig forsiktig med å ta med folk på f.eks: Skogsfuglleiker.

Det er flere argumenter for dette og jeg syns dette skiller seg veldig fra f.eks: Vinterforing av hjortevilt og rovfugl. Den viktigste forskjellen er at man lokker ikke til seg dyrene, men drar på deres spillplasser.

Større aktivitet på spillplassene kan være en trussel for arten. Det er ganske åpenbart for arter som tiur og orrfugl.

Større aktivitet på spillplassene kan gi oss en debatt på hvem har rettighet til denne. Er det grunneieren som har rettighetene når det skal være kommersiell bruk av et sted? Syns dere det er greit at en grunneier kan legge ut leiken sin for salg? Kanskje på internett? Betal med paypal og få koordinatene! Eller at orrleiken som du har dratt til i tjue år plutselig blir invadert av ti stk småtelt. Kanskje av en litt tvilsom turistguide i nærområde med nytt håp for sin lokale reiselivsbedrift.

Jeg syns i utganspunktet at det er svært positivt med denne typen naturbasert turisme. Men guiding på leiker og reir har jeg lite til overs for. Dette kan ikke sammenlignes med f.eks en workshop på Hornøya. Det har jeg ingen problemer med.

Å ta med seg klienter fra skogsfuglleik til skogsfuglleik kommer i alle fall ikke jeg til å gjøre. Jeg må si jeg blir svært skeptisk når jeg leser at dette blir tatt i mot med åpne armer i etablerte naturfotokretser. Her syns jeg både NN, Biofoto og viktige talerør som Natur & Foto bør ta standpunkt. Dette er en viktig diskusjon.

Tørr du ta standpunkt? Min stemme: Skogsfuglleik til salgs – tommelen ned. Hva mener du?

(Likte du bildene forresten?)

Temaet kan også diskuteres her: http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=474784

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter:http://twitter.com/janeilert

Naturfotografene krever sin plass- 2

Foto: En bever i snøvær her om dagen.

Naturfotografene begynner å bli mange. Det har sine fordeler. Dersom man er mange, står man sterkere som gruppe. Så sant man har vett til å bli enige. Jeg leser med interesse om debatten som går i Sverige nå.

300.0o0 forente svenske naturfotografer!

Se: http://www.forenadenaturfotografer.se/. De har målsetning om å skape en paraply- organisasjon med 300.000 medlemmer. Noe av tanken bak er at sammen står naturfotografene sterkere og at organisasjonen kan ha politisk makt og påvirkningskraft. (Omtrent slik som interesseorganisasjoner for andre grupper har innflytelse). Les hva Terje Hellesø har blogget om dette: Innlegg nr.1, innlegg nr. 2 og innlegg nr 3, samt innlegget blandande kjenslor. I tillegg har dette blitt diskutert en god del i Sverige i diverse diskusjonsforumer.

Det er mange spørsmål som er relevante i en slik sammenheng: I Norge har vi Biofoto. Det har de også i Sverige. Trenger de en ny organisasjon? I så fall: Hva er fordelen og i så tilfelle kan man overføre debatten til Norge? Kan man ikke like godt engasjere seg sterkere i Biofoto som vi har allerede? Hvorfor må man starte noe nytt? Hva tjener man på det? Hva tjener svenskene på dette?

Jeg bare spør og lurer på hva dere mener om dette. Er svenskene inne på noe her?

Les også: Naturfotografene krever sin plass 1 og Naturfotografering den nye folkejakta

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert –Klikk: klikk.no/friluft

Barmarkskjøring i Anarjohka- Jeg er forbanna!

Foto: Cecilie sitter ved bredden av elva Anarjohka på sensommeren høsten. Ho bruker skosålene til ullua for å få skyggelua.

Så langt har det vært totalforbud mot motorferdsel i Øvre Anarjohka nasjonalpark- bortsett fra med helikopter.  (Les nyhetssak: NRK.no her) 

Jeg er en av de som har et forhold til Øvre- Anarjohka nasjonalpark. Gjennom villmarksturer i området gjennom flere år, vet jeg hva dette området har å by på. Øvre- Anarjohka nasjonalpark er Norges minst besøkte nasjonalparker. Den ligger utilgjengelig til og er ikke spesielt gjestfri til noen årstider. Krevende vandringer og til tider slitsomt terreng.

 

Nå har altså Finnmarkseiendommen fått det for seg at de skal åpne for barmarkskjøring i nasjonalparken. Det gjør meg forbanna. I andre land håndheves nasjonalparker som naturparker bør. I Norge skal de nå altså begynne å kjøre med motoriserte kjøretøyer også på barmark!!!!!!!!

 

Foto: Illustrasjonsfoto. Bildene er fra et annet område på Finnmarksvidda.

Jeg er ikke spesielt postiv til barmarkskjøring. Spesielt ikke i nasjonalparker.

Jeg håper at de kommer til fornuft i denne saken. Det er bare tull at de må jakte elg i nasjonalparken på denne måten. Sett i gang med vinterjakt med snøskuter, dersom bestanden er så stor at det utgjør en trussel for sin egen eksistens.

Jeg syns ikke Norge har vært spesielt flinke til å verne større villmarksområder. Jeg syns at Øvre Anarjohka nasjonalpark i prinsippet er liten allerede. Jeg er ikke helt imponert over Finnmarkseiendommen på dette området. Å åpne for barmarkskjøring i disse områdene igjen er jeg sterkt motstander av og jeg kjenner at jeg blir svært trist og provosert.

Jeg bare håper de kommer til fornuft, slik at fremtidige generasjoner av villmarkinger også kan få flotte turminner fra dette området.

Foto: Diverse turbilder fra Anarjohka Nasjonalpark:

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert –Klikk: klikk.no/friluft

Naturbasert turisme og moralske dilemmaer med åte - fotografering

Det pågår en debatt på foto.no om åtefotografering og moralske dilemmaer ved dette. Etter min mening er mange innlegg på ville veier.

Foto: Ett tonn gris legges i skogen! Sønnen til Lassi Rautiainen og jeg legger ut åtsler på grensa mellom Finland og Russland. (Jeg husker desverre ikke navnet hans i farten.) I Finland er det lov å legge ut husdyr som åtsel i motsetning til i Norge.

DET ER BEDRE Å BLI SKUTT, ENN Å SULTE IHJEL

Dyr og fugler trekker gjerne mot mat. Dersom vi legger ut mat som passer for disse artene, får vi gode bilder. Dyrene slipper sultskrekken. Enkelte dyr kan bli ganske godt tilvendt en åteplass og gode bilder av sky dyr og fugler er ganske enkle å ta. En gang i blant finnes dyr i naturen som ikke er like sky som alle andre.

Jeg kjenner et ektepar (De er over åtti nå), som har foret fugler og dyr ved småbruket sitt i all tid. De kan fortelle mange historier om enkelte av dyra, som er mer tillitsfulle enn andre. De har navn på flere av dyra som de har fått gode opplevelser med. Gode minner har de også, men ingen bilder. Jeg husker en historie de fortalte meg om en rådyrbukk som var skadet og hadde vært angrepet av rev i dyp snø. De tok den inn i fjøset og hadde den der til våren. Da slapp de den ut igjen. Bukken kom aldri helt opp igjen til gården, men sto ofte i jordekanten og kikket opp på småbruket.

Fotografering holder de ikke på med. Når jeg spør om de ikke er redd at dyra skal bli for tillitsfulle ovenfor folk, svarer de at det er bedre å bli skutt enn å sulte ihjel og at naturen går sin gang uansett. Det er det god visdom i.

DEBATTEN PÅ FOTO.NO

Det ropes over et bilde av en halvtam rev som går etter en fotograf på en vei. Er det så forferdelig? Etter min mening er det ikke forferdelig i det hele tatt. Det verste som kan skje er at reven til slutt blir skutt og det kan man kanskje syns er trist, men slik er naturen. Det er bedre å bli skutt enn å sulte ihjel, sa det gamle ekteparet. Det er vært å ha i bakhodet. Selv om jeg forsto at de syns det var trist at det ble jaktet i nærheten av småbruket.

Hvor mange småfugler har ikke blitt foret fra hendene opp igjennom? Hvor mange småfugler blir ikke foret, fotografert og foret igjen? Hvor mange nøtteskriker mister ikke litt av skyheten sin på foringsbrettene i landet? Det samme med ekorn. Jeg syns ikke dette er noe å reagere på i det hele tatt.

KRANGLINGA STARTER ALLTID MED UTGANGSPUNKT I KONKURRANSER

Diskusjonen på foto.no oppfatter jeg som lite nyansert. Den startet vedrørende diskusjonen om juks i en fotokonkurranse. Et bilde av en ulv i fangenskap, men fremstilt som vill. Ikke lenge etter dreier diskusjonen over på redeligheten til bruk av halvtamme dyr i samme konkurranser og det er i grunn greit nok. Jeg forstår at dersom man skal delta i konkurranser er det viktig at alle har samme kjøreregler og det er greit å ha en debatt på akkurat den saken.

Konkurranse fører bestandig til krangling. Mange naturfotokonkurranser får sjeldne dyr høy poengsum, kun fordi de er sjeldne. Slik vil det alltid være. Vi vil alltid la oss imponere av det som er sjeldent og eksotisk: Både oss betraktere og juryer.

En del av problemet oppstår selvsagt når det er enkelt å reise rundt fra kommersiell aktør til kommersiell aktør og ta imponerende bilder av ulv den ene dagen og ørn den neste og disse konkurrerer sammen med de som tar alle bildene sine i sitt nærmiljø. Sjeldne arter får høy poengsum, tross av at de ikke alltid er like gode rent fotografisk. Da oppleves det ikke som fair play av noen. Det kan jeg selvsagt forstå. Men slik er det i juryer og slik er det i befolkningen ellers.

Foto: Vill skandinavisk brunbjørn fotografert hos naturfotograf Lassi Rautiainen på grensa til Russland. Canon EOS 30D, EF: 500mm: f4 IS USM.  Som tidligere sagt har jeg tatt bedre bjørnebilder utenom disse åteplassene, men det var allikevel en stor opplevelse som anbefales.

Innstillinger: f/5,6 1/500sek EVcomp: –2.

 

Dersom dette er noe problem så får man skape andre konkurranser med andre regler. Der det for eksempel kun er lov å delta med bilder tatt 10 mil i omkrets fra der man bor. Ellers så kan man trøste seg med Dag Røtterengs ord fra Naturens storstue: "Jeg har etterhvert lært meg at man ikke kan snakke om gode og dårlige motiv, kun gode og dårlige bilder".

Dette er kloke ord. Vært å lytte til. Vært å ta med seg og arbeide etter. Kanskje du ikke trenger å jakte på de sjeldne motivene? Kanskje du kun trenger å trene. Slik at du blir en bedre fotograf i ditt nærmiljø? Og hvis det er noen trøst, så går folk fort lei de samme sjeldne motivene, dersom de ikke skjer noe nytt. Så da går folk igjen tilbake til de gode bildene. Vær tålmodig, så skal du se.

Ja, hva veit jeg. Jeg er ikke som kjent ikke så opptatt av konkurranser. Jeg deltar ikke i konkurranser selv. Det passer meg ikke og jeg har heller ikke tid. Det betyr ikke at jeg forstår at andre kan ha glede av det. Men slutt med denne tåpelige kranglinga. Har du forresten lagt merke til at det stort sett er menn som deltar i naturfotokonkurransene? Hvorfor det?

PROFESJONELLE AKTØRER- KYNISKE OG UMORALSKE?

Debatten gikk etterhvert over på de som leier ut skjul til andre og det moralske rundt det. Noen fremstilte disse som umoralske kyniske aktører. Det er jeg uenig i.

Jeg skulle gjerne delt ut en medalje både til Terje Sylte, Ole M. Dahle, Lassi Rautiainen og alle de andre. De er et godt eksempel på hvordan miljøbasert turisme kan bli levedyktig på bygdene.

* Tenk hvor mange gode bilder det har blitt tatt på slike steder!

* Tenk hvor mange fotografer som kommer hjem som dyrenes ambassadører etter slike besøk!

* Tenk hvor mange nye naturvernere som blir skapt på disse stedene!

* Dette er arter som har blitt forfulgt i generasjoner og som folk nå får et sterkere forhold til.

Det blir også skrevet om at det har blitt skutt 200 kråker og brukt som åte på en foringsplass for hauk. Forferdelig? Nei! Kjempebra, sier jeg. Det er alt for mye kråkefugl. På grunn av at vi mennesker har breiet oss, har det blitt massevis av kråkefugl og lite hauk. Vi utryddet nesten rovfuglene og hva ble resultatet? Enda mer kråkefugl og ikke mere småvilt (Snarere tvert imot). Dersom noen skulle bli utestengt fra Biofoto for å jakte kråke, så melder jeg meg ut. (Det betyr selvsagt ikke at jeg er kråke-motstander. Disse hører selvsagt også hjemme i naturen, men ikke i det antallet som man kan se i dag).

Foto: Selvportrett i den lille bua ved tjønna. Det var slitsomt å sitte 6 dager i denne bua, nesten uten søvn. Jeg satt aleine hver natt og kunne derfor ikke duppe på skift. Redningen ble Harry Hole på lydbok. Det ble det kun 3-4 timer søvn i døgnet disse dagene. Jeg sov bak i Toyota Hiacen når jeg ikke var i bua, fordi budsjettet mitt tillot ikke skikkelig overnatting sammen med de andre fotografene.

Det er rart at virksomheter blir mistenkeliggjort og tillagt andre motiver, så fort den er litt kommersiell. Jeg liker ikke at de som driver å tilrettelegger for andre fotografer, skal fremstilles som kyniske, kun på grunn av at de tjener penger på å lokke inn disse for andre. Det er mange som ikke har mulighet til å gjøre slike åteprosjekter selv og at de må betale en slant for all forarbeidet er rett og rimelig. Det er faktisk en fordel at folk kan leie et skjul framfor å begynne sitt eget prosjekt i mange sammenhenger og selv om jeg holder på mine eget åteprosjekt om dagen, (Og har snakket varmt om det) så er jeg ikke imot å leie en plass i et skjul. Snarere tvert i mot.

Jeg har mottatt hjelp i form av epost og veiledning om hvordan jeg kan få til dette av både Terje Sylte og Ole M. Dahle. At disse bidrar med hjelp og kunnskap, tross av at de driver kommersielt med det samme, det sier litt om disse to etter min mening. De virker opptatt av at dette skal gjøres seriøst og skikkelig. Det er mitt inntrykk.

Det er også mitt inntrykk at de som er skeptiske til at man kan leie seg skjul for å få bilder av eksotiske arter, aldri har gjort det selv. Ergo: De vet ikke hva de snakker om. Jeg har ennå ikke hørt noen som har sett hva dette går ut på og som er motstandere av det. Eller som sammenligner slike bilder med bilder tatt i dyrehage. Jeg oppfordrer alle skeptikere til å leie seg en natt i et skjul. Det er greit å vite hva man kritiserer.

Jeg mener ikke å reise noen ny debatt, her på denne siden. Jeg tar bare standpunkt. Diskuter gjerne under Kjartan Trana sitt innlegg her:

 http://kjartantrana.blogspot.com/2010/01/diskusjon.html eller på foto.no :her.

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert –Klikk: klikk.no/friluft

Hva er viktigst: Bildet eller opplevelsen?

Foto: Bilde fra 2006: David Aileen i pesken sin.

Jeg jakter på opplevelser i mitt liv. Oftest er de knyttet til friluftsliv. Oftest er de prosjektbaserte. Noen ganger handler de om en fjelltur og et fjellområde, andre ganger en art eller fotoprosjekt.

Det er på mange måter det mitt siste prosjekt handler om også. Det å lure inn kongeørna på sitt eget åte. Vi begynte i november og har brukt mye tid på prosjektet. Skaffe åtsler og bygge skjul har tatt mest tid. Sist uke brukte jeg mye tid i kamfulasjen også. Totalt 32,5 timer for å være nøyaktig. Ja, uten hell. Planen var faktisk enda flere timer, men jeg ble rådet til å roe ned tempoet slik at jeg ikke gikk lei. Jeg var lett å be.

Er dette galskap? Spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger siste uka. Spesielt når øyebryna frøys til rim. Da hender og føtter var kalde. Da jeg måtte drite på en samvirkelagpose, pisse på parafinkanna og stappe i meg frossen brødskive med makrell i tomat. Det ville selvsagt være mye enklere (og billigere!), å leie et skjul av noen som har foret inn ørna i årevis. For noen få tusenlapper ville blinkskuddet vært i boks.

Ja, kanskje er det galskap. Det ville i alle fall vært det, om det var bildet av ørna, som var målsetningen. Men for meg er bildet av ørna ikke målsetningen i det hele tatt. Det handler ikke om bildet, men om opplevelsen, historien og kunnskapen jeg kan få etterhvert. For å få dette må jeg kanskje strekke meg litt lenger. Slite litt. Fryse litt. Jobbe mot et mål.  Og kanskje vi klarer det til slutt? Eller kanskje vi mislykkes? Det er faktisk ikke så viktig. Det er prosessen og erfaringene vi får underveis, som er målsetningen. Historien og eventyret like så.

Som fotograf er det disse historiene og eventyrene jeg pleier å bruke tid på. Jakta på ørna er selvsagt også med, men selve prosessen er det viktigste. Der ligger det også mange gullkorn. De er vanskeligere å oppdage enn ei kongeørn som stuper ned mot åtet i lav morrasol, men det ligger mange gode gullkorn i prosessen. F.eks: En fotograf som driter på en bærepose, trur jeg for eksempel at det finnes færre bilder  av enn kongeørn i solnedgang. (Ja, forresten så tok jeg ikke bilde av akkurat det (desverre!), så det skal dere få slippe å se akkurat det.)

Det finnes ikke dårlige motiver. Det finnes kun fattige og kjedelige historier. Derfor jakter jeg på det siste og gjør mitt beste for å utvikle meg som fotograf, slik at jeg også kan få gode bilder uansett. Det er ikke enkelt, men jeg jobber med saken.

Mobilblogginga

En del av denne historien har jeg valgt å vise som en historie på mobilbloggen min. I fjor hadde jeg 133 innlegg i denne, men til nå i år har jeg faktisk 56! Det betyr at jeg har velger å publisere ganske mye, mens jeg er på farten. Dette går mye raskere. (Jeg har ikke tatt meg særlig tid til å være innom pc i det siste).

Ikke alt er like bra og like spennende, men jeg trur faktisk jeg har noen ok villmarkstips innemellom der inne.

Noen syns kanskje det er rart at jeg blogger en del fra mobilen og slik sett er lite kritisk kvalitetsmessig, når det kommer til hvilke bilder jeg publiserer. Tja, kanskje det. Men jeg trur faktisk ikke folk er så dumme at de ikke ser forskjellen på mobilknipsa mine og de mer seriøse bildene. Etter min mening kan en historie godt fortelles uten et bilde, eller sågar med et dårlig uskarpt mobilknips. Og alternativet er faktisk at jeg mye sjeldnere får tid til å blogge.

Tusen takk for alle konstruktive tips og råd i feltbloggen. Håper dere bærer over med mine uskarpe bilder fra mobilen innemellom. (?). Til kvelden skal jeg forresten opp å sjekke viltkamera for å se hva som har skjedd de siste par dagene.

Jan-Eilert

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert –Klikk: klikk.no/friluft

Ap og Frp vil forgifte Bøkfjorden

Blinde kommunepolitikere + overkåthet på lokal næringsutvikling = Naturen blir den store taperen.

Enkelt regnestykke. Vi har sett det før. I Finnmark kan dette få store konsekvenser. Representanter fra Ap og Frp ved Sør-Varanger kommune, har gått inn for utslipp av 500 tonn av giftstoffet lilaflot i Bøkfjorden. Syd-Varanger gruver vil slippe ut slippe 1,5 tonn Lilaflot sammen med 342 lass avgang, hver dag de neste 15 årene

Vedtaket har skapt sterke reaksjoner. Bøkfjorden er nasjonal laksefjord. Den er også svært viktig for fangst av kongekrabbe (Bugøynes). Bøkfjorden er rik på fisk, fugleliv og sel. Slik saken står nå er det SFT som skal avgjøre saken.

Foto: Det tok ikke lang tid å finne noen bilder fra Bøkfjorden i mitt arkiv. Dette er noen få bilder jeg har vist tidligere fra denne fjorden.

Å ta stilling er ikke alltid like populært

Trine Beddari og Tommy Karlsen har engasjert seg sterkt i kampen mot vedtaket og etablert en facebook- gruppe mot innstillingen. De har måtte tåle beskyldninger som at de er mot gruvedrift og lokal utvikling. Bra at noen tørr å si ifra, selv om det alle ikke er enige. Takk til Tommy og Trine!

Jeg setter pris på alle som melder seg inn i Facebook- gruppen og tar stilling mot dette. (Jeg er selvsagt medlem, sammen med 1300 andre).

Facebook- gruppe mot giftutslippet: http://www.facebook.com/group.php?gid=149820614662

Vis Kart- blogg i et større kart

LES og SE MER HER:

Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Sydvaranger_Gruve_AS

Fylkesmannen:http://www.fylkesmannen.no/fagom.aspx?m=2130&amid=2807706

Google: Søkeord Lilaflot og Bøkfjorden: http://www.google.no/search?sourceid=chrome&ie=UTF-8&q=lilaflot+syd-varanger

Bellona: http://www.bellona.no/filearchive/fil_Brev_til_SFT_ang_Sydvaranger_3_september_2009.pdf

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg: http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg: http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube: http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert – Klikk: klikk.no/friluft

Kampen om Fulldøla

22 grunneiere, Notodden Energi og Tinfoss AS har søkt om å opprette småkraftverk i elva Fulldøla, mellom Follsjøen og Tinnelva. Det planlegges 2 km lang rørgate fra Follsjøen og ned gjennom et område mange har et forhold til. Ved elva går også en verneverdig tømmerrenne, som i følge utbyggerne ikke vil komme i konflikt med utbyggingen. Rørledningen skal graves ned. I Fulldøla finnes den totalfreda elveperlemuslingen.

Foto: Askeladden og trollet ved Fulldøla. EOS 5dmarkII med 24-105 f/4 is usm. ISO:50. 2,5 sekund @ f/22.

Inspirasjon: T.Kittilsens bilde av Sam Eyde som Askeladden, fra Svelgfoss i Tinnelva. Jeg syns det var morsomt å bruke dette virkemiddelet i dette bildet, da området er industrihistorisk interessant og Rjukan og Notodden Kommune samarbeider om å komme på Unescos verdensarvliste.

Kittilsen var som kjent i lomma på Sam Eyde da han malte disse bildene og han malte Eyde som Askeladden med troll i fjell og vesner i fossene (I kjent Kittilsen stil)  Eyde skulle temme kreftene i Svelgfoss, som en moderne Askeladden. Se flere av Kittilsens bilder her

Som naturfotograf må man bruke de elemenentene som finnes på stedet og det lyset som er tilgjengelig. Fulldøla har ikke noen kjempefoss, men Fulldøla har tømmerrenne. (Det skal man heller ikke kimse med!) Troll finnes også for den som kan se etter og Askeladden er den som beveger seg ut i dette området med kamera rundt halsen. Jeg syns jeg lykkes ganske bra med bildet jeg. Hva syns du?

Barndomsminner fra området

Første gangen jeg kan minnes å vandre i området var med min Bestemor og Bestefar. Jeg husker kun fragmenter fra så langt tilbake, men jeg kan huske at jeg så hoggorm for første gang og at vi plukket tyttebær og drakk kaffe av Bestefars gule termos. Jeg har gått i området de to siste dagene for å fotografere og det var et kjært møte med mine barndomsminner.

Motstand mot ubyggingsplanene

Mange bruker området til å plukke sopp, bær eller for rekreasjon og alle har sine personlige minner fra området. Utbyggingsplanene skaper derfor motstand. Det er blant annet opprettet en facebookgruppe for de som er mot utbygging. (Se her.)

Lokalavisa Telen forsøker å dekke saken: Se her.

Avisa TA skriver om “det vanskelige kraftvalget!", fordi eksisterende dammer vil bli fjernet, noe som medfører lavere vannstand, mens utbygging medfører forringelse av friluftsområdet.

Et annet viktig argument i saken er at Fulldøla har den totalfredete elveperlemuslingen: Les mer her. Og NRK om muslingen i Ut i Naturen her: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/503517 (17- minutter ut i innslaget).

Foto: Tømmerrenna ved Fulldøla. EOS 1ds markII med 16-35 f/2,8 is usm. Trippeleksponering @ f/22. (Samme fokusplan, men dogg på linse etter inspirasjon fra et av Dag Røtterengs siste bilder i sin blogg.  NB! Første gang jeg har forsøkt denne teknikken. .)

På generelt grunnlag er jeg motstander av utbygging av småelvene.  Miljøpolitisk er kraftverket for lite til at det skal være noe argument og de eneste som tjener på utbygging er grunneierne. Grunneierene i området er greie folk det. Jeg kjenner dem selvsagt. (Gransherad er ikke store bygda). Og jeg forstår selvsagt næringstankene bak prosjektet. Allikevel er tjener det store flertallet av oss ingenting på slike småkraftverk. De forringer vanligvis friluftsområdene og småelvene. (Om dette er aktuelt i denne saken, har jeg satt meg for dårlig inn i detaljene om til å være helt skråsikker, men at jeg er kritisk er ingen hemmelighet).

Når det gjelder tømmerrenna skal den vistnok få være som i dag og det syns jeg er svært viktig. Grunneierene påstår at utbygginga ikke vil ses, siden inntaket går i fjellet og rørgata skal legges i grunnen og vannstanden i elva skal ikke bli mindre enn i dag, annet i flomperiodene. Men jeg er skeptisk. Spesielt er jeg redd for vannstanden i Follsjøen, samt en evt. forringelse av området vedr. nedgraving av rørgate.

Foto: Rogn og Fulldøla. Canon EOS 1ds mark III, EF: 70-200 f/2,8 IS USM L. Teknisk: To eksponeringer @ f/10 iso 50. (To skarphetsplan og vind - kalt soft-fokus- kjent teknikk- Ø.Søbye har skrevet en artikkel om teknikken om du ikke kjenner den fra før: Les den her)

Vis Kart- blogg i et større kart

Kommunestyret 12.11.2009

Kommunestyret vedtok 12.11.2009 flertall for utbygging. Les her.

Generelt må innrømme at jeg har ganske liten tro på lokaldemokratiet i slike saker. At det gikk denne veien, var derfor ingen stor overraskelse. Mange ganger har vi sett at lokalpolitikerne tar avgjørelser som går mot naturvern med kortsiktig gevinst. (Ja, jeg tenker blant annet på  Lilaflotsaken i Sør-Varanger. Kommer tilbake til denne seinere.).

Akkurat nå håper jeg at gruneierne i område klarer å gjøre utbygginga på en slik måte at vi ikke kan se det. Jeg er skeptisk, men at rørgata skal legges gjennom grunnen og borres gjennom fjell det øverste partiet beroliger (litt).

Vi får se om utbyggerne for lov av NVE til utbygginga, men at kommunestyret har gått inn for dette veier vanligvis tungt. Jeg håper at området forblir av en slik karrakter at fremtidas generasjoner også kan få oppleve det jeg så på disse fototurene i området.

Miljøvern og Naturvern- to forskjellige ting?

Det virker på meg som en del tror dette er positive miljøtiltak mot fossilt brennstoff. Snakk om å være naive. Et småkraftverk alla Fulldøla produserer kraft til 500- 750 hustander. Dette betyr ingening med tanke på kampen mot bruk av fossile energikilder.  Jeg blir forbanna når jeg leser slike vill- ledende argumenter.

Foto: Fulldøla. EOS: 1ds mark III /24- 105 L IS USM @f13. Flere eksponeringer, men har slettet flesteparten av rawfilene fra denne dagen, da jeg syns det var så mye skrell. Dette var kanskje ikke helt hugæli allikevel. Trur det var 4 eksponeringer deriblandt ett med bevegelse i kamera, men som sagt er jeg litt usikker på hvor mange filer jeg tok med i dette bildet.

Ja, jeg må vel kalles naturverner. Jeg er imot utbyggingen av småelver og utbygging av vindmølleparker i noen av våre fineste kystområder. Jeg er tilhenger av en bærekraftig stamme av rovvilt og fredning av større villmarksområder. Jeg kritisk til tyngre tekniske inngrep som veidrift, kraftgater, med mer i mange områder, men ikke alle. Jeg syns det er viktig å ta vare på naturen vår. Det er naturvern, men det er også miljøvern, selv om det enkelte ganger kan virke som det er konflikt mellom disse. Jeg gir all honør til de av våre folkevalgte som er klarsynte nok til å se dette og som verner større naturområder for framtida.  Det er investering i fremtida.

Når det er sagt er jeg heller ikke fanatisk og jeg forstår at enkelte områder må vi tolerere hyttebygging, kraftgater, veibygging og andre inngrep i naturen. Slik sett må vi kanskje ta ekstra vare på de områdene som er av nasjonal betydning. Området ved Follsjøen er etter min mening ikke et slikt område, men at det er et vakkert og viktig område for oss i lokalmiljøet er sikkert og helst skulle jeg sett at det ikke ble noe av planene.

Hva mener du om utbygging av småelvene. Syns du det er greit?

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg: http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg: http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube: http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert -- Klikk klikk.no/friluft

KRANGLING OM NORSK NATURFOTOGRAFI

Norsk bjørn i myrull. Fotografert i Pasvik. Bildet er tidligere vist i boka: “Nord i villmarka”. (Canon EOS 20d og EF 500f/4 is usm)

Jeg tenker på en rekke diskusjoner på nettstedet foto.no, flere artikler i norske blader om naturfoto. Blant annet i naturfotografen. (Her er en av diskusjonene på foto.no-)

Det finnes flere typer naturfotografer i Norge. Det er spesielt to ulike leire som utpeker seg.

Kaller seg kun fotografer

Den ene leiren nekter en del å kalle seg naturfotograf, fordi de opplever at dette setter de i (feil) bås. De liker derfor å kalle seg kun for fotograf (Merk: Uten natur foran). En del av personene i denne leiren er opptatt av mer eksprimentell naturfoto og har blitt lei det mer tradisjonelle bildene. De deltar skjelden i de klassiske naturfotokonkuransene, slik som f.eks i bladet Villmarksliv og andre større naturfotokonkuranser.

Mange av disse har påpekt at de har sett nok sylskarpe bjørn og ørnebilder og at mange av disse er uinteressante bilder. De liker ofte bilder som utfordrer betraktneren på flere plan og bryter ofte med regler som det gyldne snitt, tredeling og så videre. Low key, high key, svart og hvit, desaturerte uttrykk faller ofte bedre i smak enn skarpe, høysaturerte bilder med varm hvitbalanse.

Dyr og fuglefotografer: Fotojegerne

Den andre leiren kaller seg oftest for naturfotografer og bruker mye tid på det mer tradisjonelle naturfotografiet. Disse eksprimenterer også, men har en mer tradisjonell bildesmak. Mange av de deltar i konkuranser i Norge og i utlandet. Det er kanskje denne gruppen som passer best under betegnelsen: Fotojegere.

Mange av de bruker svært mye tid på å fotografering dyr og fugleliv. De kan fylle hardiskene med tusenvis av bilder av en art, men blir skjelden fornøyd, fordi de må som oftest tilbake for å få et annet lys og bildevinkel. De konkurerer ofte i ulike konkuranser i Norge og utlandet og kaller seg gjerne for norgesmestere i naturfoto og så videre.

Les også: Naturfotografering – den nye folkejakta

Den tredje gruppa

Det finnes forresten er gruppe til av naturfotografer. Disse kaller seg ikke alltid naturfotografer selv og er ofte mer opptatt av den totale formidlinga, enn bildet som selvstendig form. Du finner en rekke av disse naturfotografene i presse og magasiner.

Hva skyldes kranglinga?

Den største gruppa er nok klart den siste. De fleste som begyner å fotografere er opptatt av å ta bilder av natur, dyr og fugler. De er ofte opptatt av å ta sine egne bilder og klarer seg med det.

Når kranglinga begynner er det som oftest fotografene (Uten natur foran), som er oppgitte over den store mengden intetsigende bilder. En del av frustrasjonen skyldes nok også behovet for anerkjennelse av sine egne bilder, eller i det minste bilder man selv syns er bra. Det kan oppleves som frustrerende når bilder som man selv syns er intetsigende oppnår mye skryt og berømmelse og når bilder de selv liker forbigår i stillhet.

En mulighet er selvsagt å finne sammen i egne fora. Danne egne klubber, finne personlige samarbeidsparnere hvor man både finner inspirasjon, anerkjennelse og øker eksponeringa av egne bilder. Et eksempel på en slik gruppe er kanskje bloggen: “Darkroom i northern lights”. Jeg syns det er et flott initiativ. Gode bilder har de også.

Jeg forstår også at fotojegerne blir provosert. Det er for eksempel vanskelig å få en seriøs bildekritikk på et tiurbilde, når betrakneren knapt ser forskjell på orrhane og tiur. Det jeg mener er at en del av fotojegerens bilder vil man først oppdage det geniale, dersom du er interessert i natur og dyreliv og har forutsetning for å oppdage det spesielle.

Hvem er du?

Personlig tror jeg at jeg befinner meg i alle leirene over, rent bildemessig. Det er kanskje ikke så rart? Jeg tror mange mistrives med å bli puttet i en av disse båsene. Dere andre har sikkert plassert meg i en bås allerede, ut fra hvilke bilder dere har sett at jeg har presentert. Det må man alltid leve med.

Men som sagt er det aldri hyggelig å bli puttet i en av bås. Jeg kjenner flere fotografer som beveger seg over flere av disse båsene, men har en skjult side som de ikke har hatt lyst til å vise fram.

Inspirert av bilder fra alle leire

Når dette er sagt må jeg fortelle at jeg er svært inspirert av bilder fra fotografer i begge (alle) leirene. Jeg syns ikke vi har sett nok tiur, ørne og bjørnebilder. Jeg ser gjerne flere. Hatten av for de som aldri blir fornøyde!

På den annen side syns jeg både Terje Hellesø, Bård Løken med flere, skal ha skryt når de tørr å kritisere mainstream naturfoto. Det får flere til å tenke, bli beviste og utfordre seg selv som fotograf. Og selv om jeg gjerne ser flere skarpe ørne og bjørnebilder, ser jeg aller helst gode bilder. Jeg er også enig med de som kritiserer svært like bilder av bjørn, ørn e.t.c fra de som leier ut kamuflasjeskjul. Det er ingen krise om vi har en del like bilder i vårt bildearkiv. (Noen hotspot-bilder kan brukes i mange sammenhenger uten at det blir plagsomt). Men jeg syns vi bør ta kritikken på alvor og forsøke å lage våre personlige varianter og ikke kun kopiere bilder vi har sett selv. Dette er svært vanskelig på slike steder, selv om artene kommer uten forarbeid.

Jeg har selv fotografert bjørn hos Lassi i Finland og dette er vel de dårligste bjørnebildene jeg har i mitt arkiv. Riktignok har jeg et ulvebilde, som jeg er svært fornøyd med. Av bjørnebilder er jeg mye mer fornøyd med bildet over som ble tatt i Pasvik og andre bilder av arten som er tatt uten åte. De bildene har etter min mening et annet særpreg. Er det tilfeldig?  Nei, jeg tror det er svært vanskelig å ta personlige og “nye” bilder på disse stedene og det krever svært beviste og dyktige fotografer. Men at det er mulig er det selvsagt.

Jeg deltar selv ikke i konkuranser fordi jeg syns det er uinteressant og ofte er jeg uenige med bedømmelsene. Det har vært flere idiotiske bedømminger etter min mening i Villmarkslivs fotojakt. Flere bilder som har fått lav bedømming er soleklare gullbilder. (Et eksempel er Rolf Selviks hjort over elv, og Knut-Sverre Horn sin mus i musefelle. Begge er etter min mening gullbilder og særlig sistnevnte er et helt rått fotografi etter min mening).

Jeg kom selv til beslutningen om å ikke delta i konkuranser, da jeg deltok i en lokal fotoklubbs konkuranse for moro skyld. Et ganske ordinært fuglebilde jeg leverte vant konkuransen (Se det her), mens et bilde jeg selv anså svært bra, kom på tredjeplass. (Se det her). Etter min mening er det et kvantesprang i kvalitetforskjell på disse bildene. Jeg bestemte meg der og da at jeg ikke ville la meg påvirke av hva konkuranser mente om mine bilder.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er uenig med de som mener at litt mer abstrakte fotografier nødvendigvis er kunst. Etter min mening skal kunst sprenge grenser, provosere og utfordre. I norsk naturfoto (Inkludert Pål Hermansen), har jeg ikke sett noe jeg personlig ser på som kunst. Jeg kaller heller ingen av mine bilder for kunst. Jeg syns hele kunstdebatten rundt norsk naturfotoer uinteressant.

Dette var litt om hvordan jeg ser på debatten rundt norsk naturfotografi (Som i enkelte anledninger har blitt såpass heit at jeg vil kalle den krangling. ). Og litt om mitt syn i disse spørsmåla.

Hva mener du om dette?

Hva syns du om bildet over?

Hvilken bås vil du putte deg selv som fotograf i?

Hva syns du om diskusjonen?

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg: http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg: http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube: http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert -- Klikk klikk.no/friluft

Naturfotografering- den nye folkejakta?

Den digitale revolusjon innen fotografering.

Stadig flere har kjøpt seg digitalt speilreflekskamera og veldig mange ser seg om etter motiver i naturen. Canon (Blant de markedsledende merkene) har solgt over 40 millioner speilrefleksobjektiver, siden EOS fatningen ble innført i 1987. Det som er interessant er at mer enn 10 millioner av disse er solgt i løpet av de siste 3 åra! I bare Norge; ble det solgt over 100.000 digitale speilreflekser bare i fjor! (Uavhengig av merke).

Nå er ikke alle fotografer naturfotografer. Men det store flertallet finner inspirasjon i naturen når de tar bilder. Det kan man mene mye om og jeg skal ikke gå inn på det temaet. Annet enn å nevne at Norge har veldig mye flott natur å by på. Folk flest har funnet glede i å skape flotte naturbilder med sine speilreflekskameraer.

Til sammenligning løser omkring 190.000 norske jegere jaktkort hvert år (Kun 4 % av disse er kvinner).

Naturfotografering- den nye folkejakta?

Under norske skjørtegraner, mellom krokfuruer og fjelltopper kryper et sterkt voksende antall av norske naturfotografer for å fange naturens fantastiske øyeblikk. Jeg spør: Er den norske folkejakta i ferd med å bli jakt med kamera?

Jeg kjenner mange norske jegere og fotografer.

Mange jegere legger vekk børsa utenfor jakttidene og bytter den ut med kamera.

Bilde: Ser fremtidens jaktutstyr slik ut?

Andre jegere jeg kjenner har lagt børsa på hylla for godt. Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom jakt med kamera og jakt med børse, men jakta er litt annerledes.

Naturfotografen jakter like gjerne på andre elementer i naturen, som på dyr og fugler. (For eksempel landskap, reisedokumentasjon, blomster, sportegn, abstrakte bilder og mye mer.) Fotografen jakter like gjerne om våren som om høsten. Det jaktes på flere arter enn rype, storfugl, rådyr, hare og elg. Hønsehauk, Jaktfalk, kongeørn og annet fredet vilt jaktes like ofte som de tradisjonelle artene. For å ikke snakke om småfugl, ekorn og andre uinteressante arter i matauk- sammenheng.

Flere kvinner?

Et sterkt voksende antall kvinner begir seg ut i naturen med kamera rundt halsen. Kun 4 % av jegerne er kvinner, men det virker som om kjønnsdelingen blant naturfotografer er bedre fordelt. Jeg har ikke noe statistisk materiale eller kilde å bygge denne påstanden på. Det er kun mitt personlige inntrykk.

Forskjellen ligger i byttet

Spenningen er den samme: Hjertebanken kommer. Skjelven kommer. Tåkesynet kommer når man har stirret for intenst. Metodene er de samme: Åte, sporsnø, kamuflasje og lokking. Naturopplevelsen er også på mange måter den samme. Selv om naturfotografen oftere også får en lengre opplevelse. I situasjoner der man normalt ville skutt vil viltet kunne være i nærheten av jegeren i flere timer. Slik opplever fotojegeren situasjoner med vilt som man ikke opplever med børse i hånd. Jeg har fotografert arter i situasjoner jeg tidligere ikke trodde var mulig.

Byttet er annerledes. I stedet for mat i frysa blir det bilde på veggen. Enkelte selger også bilder for å spe på litt. Slik sett kan det kanskje bli litt salt i grauten.

Gjenspeiles utviklingen i media?

Dersom vi skal se på natur- magasinene er det lite som tyder på dette. Det finnes hyllemeter med jaktlitteratur i Narvesen- kiosken. Det finnes også hyllemeter med "gadget-blader" om fotografering, men særdeles få med stoff for naturfotografen. I norske magasiner er det mer vanlig med stoff for jegeren, enn naturfotografen og det er lite endring i norske natur og fjellblader. Har redaksjonene klart å holde følge med utviklingen de siste 5 åra?

Nå mener jeg selvsagt ikke at det er helt fritt for naturfoto- stoff i norske magasiner. Det finnes unntak. (Det finnes magasiner som har sett dette og tar opp blandt annet fototips og annet). Spørsmålet er bare om den enormt øktende interessen innenfor naturfoto de siste 5 åra har satt sitt spor i natur og fjellbladene? Jeg var i bladhylla for noen dager siden og kunne ikke se spor av utviklingen. Det var flere blader med jeger og bytte på forsiden.

Bilde: Utsnitt av kongeørnbilde. Fotografert 11.02.2009 i Telemark med 700mm og 1ds markIII. Les historien her

Personlig syns jeg det er merkelig at det ikke finnes mer stoff for naturfotografen i granskog- litteraturen. Potensialet i annonsemarkedet er enormt. Bare Canon omsatte for 230 milliarder norske kroner i fjor. Hvilke naturmagasiner plukker opp trenden først? Har du lagt merke til noen utvikling?

Turistmarkedet har sett trenden. Det arrangeres økoturisme med naturfotografer som målgruppe som aldri før. Økoturisme er den turistformen som er i størst fremgang.

Bloggen fremover

Jeg kan lover leserne av bloggen at jeg skal komme med blant annet oppdateringer om fotojakt, fotografering, fototips, villmarkstips, viltstell, reiseskildringer, presentasjon av naturområder og spesielle naturopplevelser i tida fremover. Mye av det som opptar meg i hverdagen som naturfotograf vil komme med. Følg med videre!

Det kunne også vært interessant å høre hva leserne mener om denne saken. Legg gjerne inn en kommentar.

Del dette innlegget på facebook

Alt innhold: © Jan-Eilert Pedersen

Villmarkshistorier / Villmarkshistorier- blogg