Viser innlegg med etiketten tankespinn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten tankespinn. Vis alle innlegg

lørdag 25. september 2010

Harde kår


_MG_3924 _MG_3684  _MG_3841 _MG_3872 _MG_3757 

Vi har kjøpt oss et småbruk på Tinnoset i Telemark. Vi var der oppe i dag. Nærmer seg innflytting nå. Gregar og jeg var opptatt med fotografering mot gamle vegger. Vi gutta hadde det veldig moro. Gregar var fornøyd med pastiller og godterier som belønning underveis. De gamle veggene ga meg allikevel noen mer alvorlige tanker.

Det er sterkt å tenke på hvilket slit og lidelser det har vært rundt disse veggene. Den første som en veit som har budd på plassen het Torjer Torjersson og var født 1740 og døde der 1800. Han var gift 2 gonger. Første kone døde 42 år gammel.

Torjer fekk desse barna:

1.) Halvor f. på Tinnoset 1772.

2.) Ellen født på Tinnoset 1775. (Døde 1. år gammel)

3.) Torjer født 1778 (Det var han som overtok gården etter faren og hans historie følger under.)

4.) Ola født 1784. Død før 1801 (Under 17 år gammel).

5.) Ellen født på Tinnoset 1784. Død før 1801 (under 17 år gammel).

6.) Karen født på Tinnoset i 1786. Død 1803 , 17 år gammel.

7.) Ola født på Tinnoset. Døpt i 1788. Død før 1801 ((Under 14 år gammel).

8.) Ellen døpt 1792. Død 1803 (Under 12 år gammel).

13 av 17 barn døde

Det var altså Torjers 3 barn med samme navn, som tok over gården og han gifta seg med Liv Olsdotter. Dei flytta til Sandsvær (Kongsberg) i 1824. Dei hadde da 2 barn i live. 7 av deres barn døde på gården.

I løpet av 2 generasjoner ble det altså født 17. barn på plassen. 13. av disse døde på stedet før de var voksne. Slit, sorg og lidelse har disse menneskene har vært igjennom. Det var selvsagt ikke spesielt for akkurat denne plassen. Slik ser man flere steder når man leser gammel historie. Barnedødligheten var høy og mange kvinner døde i barsel.

_MG_3954 Foto: Bilde fra stedet omkring 1890. Buret på bildet er i dag gjort om til overnattingsplass. (Bildet er fra bygdesoga)

Senere ble det enklere. Ved århundreskiftet kom den industrielle revolusjon også til dette området. Stiftelsen av Norsk Hydro var med på å bygge opp Norge fra fattigdom til industrinasjon. (Jeg kommer tilbake til dette seinere, da dette er en spennende og aktuell historie). Etter 1950 åra kom penicellin og endret dødligheten med tanke på infeksjonssykdommer.

For meg som Pappa er en slik historie hjerteskjærende og vond. Vi er heldige som har blitt født i en tid som gir bedre muligheter, mindre slit og lidelse. Jeg kan ikke unngå å tenke at vi kanskje vi bør vise litt mer nestekjærlighet mot andre steder på kloden, som ikke har vært like heldige. _MG_3835                 _MG_3927

Villmarkshistorier på facebook  Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter:http://twitter.com/janeilert :

tirsdag 25. mai 2010

I Telemark ligg kua, om det e sølvet du vil sjå

Jeg kan sjå Nattegjuv og Venåsfjell fra heimen min. I kveld tok eg ryggsekken, kamera og stativ. Gikk noen hundre meter hjemmefra. Når man ligger slik i grasset. Nyter forsommeren. Da hender det at tankene og fantasien får fritt utløp. Dette var det jeg tenkte på:
_MG_1800-EditFOTO: 5d mark II og 100mm makro is usm L. Dobbelteksponering. Stativ. Kveldslys. @ f/2,8 1/1600sek og 1/2000sek iso: 320


I TELEMARK LIGG KUA, OM DET E SØLVET DU VIL SJÅ
Venåsfjell lå kvit i morges. Nå stenn den bar.
Kun noen sjofonder minner om vinteren som var.





Sola gjeng bak Bodik. Det lir mot kveld.
Nattegjuv i skugge. Siste stråler i blomstereng.
Løvetann slær blomen inn. Tek kvelden. Lukker seg inn.
Tenke seg te. Slik ein luring.



Så er det natt. Lihøl e svart.

Trekkbikkjun hass Tom. Uler i moll.
Da e det tid fe tusser og troll.
Gurrbystryket suser sart.
Fe Fossegrimen speller au, så klart.

Om me så e heldig, e natta klår.
Månen skin på Nattegjuvs bergskorter grå.
Det blenker der borte. Det kan du sjå.
Om du da bortved åa tørr gå ?
Gjer du det. Vil du få med.
Gurrbystryket blenker av sølvpeng det med.
Da kan du tenke på sagnet som sa.
At i Kongsberg lå kælven. Det kan vørå så de`.
Men i Telemark ligg kua. Om det e sølvet du vil sjå te.

Du kan ha interesse av denne videoen fra samme sted:



Se også: Dette innlegget om hvordan jeg laget videoen under. Utsikten mot Nattegjuv er et svært tilgjengelig motiv som jeg finner mye glede og inspirasjon i.

mandag 24. mai 2010

Ved Tinnåas bredd

_MG_1554-EditFoto: EOS 5d mark II og EF: 100mm makro is usm L. Multieksponering (3stk @ f/32). Støtte fra kamerasekk. Livewiev. (Se det helst i stort- trykk på bildet) PS: Bildebehandling på laptop- mulig mellomtonene ikke sitter helt.
 Jeg har vokst opp attmed Tinnåas bredd. Siden jeg var guttunge har jeg trasket hølimellom med fiskestanga. Andre ganger uten. Som da vi  gjømte oss bort. Røyka sjegg fra grana i dasspapir. Svidde øyebryn og fikk sår hals, men med en forlokkende kribling i magen. Lesket den såre halsen i iskaldt vann. Alltid kaldt. Selv midt på sommeren. Fra Hardangerviddas smeltevann. Ned på Tinnsjøens svarte djup. Alltid kaldt.
Kantret i kano i mai- flommen. Kanoen fylte seg med vann rett nedenfor Stuthøl. Vassfylt kano, uten mulighet for styring, balanserte vi oss gjennom skumsprøyten til nedenfor Evju. Møtte storvalsa mellom Evju og Rukhølt: På tvers! Seilte i land på hver vår side av kanoen, med vestene hengende rundt øra. Klarte nesten ikke puste og musklene verka.  Det var en orange tepro- kano, Johnny og jeg. Fattern stod på hengebrua og flira.
Ved Gaupesprang fløyt kanoen i land. Så var det på`n igjen.
Seinere var det auren som fristet. Jeg var sommervikar på handelslaget og brukte store deler av lønninga på sluker. Alltid Jensen- pirken. Det var det som var tingen. Betalte kontant. Lønninga kom i konvolutt den gangen. Det hente også at vi dukka etter slukene, men elva var kald og strømmen var stri og TantAnne sa alltid “Huttetu!”.
Fisket mest med makk. (Det var gratis den gangen.) Aldri fiskekort. Hark-host- spytt- tvi! Slikt var ikke for bygdefolk. 
Blei aldri storfisk, men det blei mange små og mange gode minner å se tilbake på. Men kan ikke hefte ved alle nå. Må gå videre opp mellom hølene.
Det var godt å vokse opp attmed Tinnåa. Også for ugrass som meg.

lørdag 15. mai 2010

Erta upp te byfolk!

FOTO: Min tolkning av Gamle- Bryn til dette innlegget. Det blei ein sur, sint gammal grinebitter. Kan du sjå at han er: Erta upp tå byfolk. Det e like fyri`n slær! 

Gamle Bry'n har støl på auståsen i Gol. 
Denna leigde'n ut på åremål i fjol.
No fær'n kjaft for at sauid'n hass gå
rundt buaveggen der å gjera det 'rei må

No æ'n erta upp tå byfolk,
like fyri'n slær.
Ja no æ'n ill, og so sur som rognebær (Hellbillies- Sur som rogenbær- Hør den på youtubevideoen innfelt)

GOD TEKST

Jeg syns Hellbillies Gamle Bryn er en god tekst. Det gir et godt bilde på følelsen bygdefolk enkelte ganger har ovenfor byfolk, finnmarkinger ovenfor søringer, samer ovenfor datsjaer (nordmenn) og så videre.

Det er selvsagt stigmatiserende til tusen. Gamle Bryn slår alle byfolk over ein kam. Han skåner ingen. Forbanna over byråkrati og iditotiske kjøreregler fra “Papaguta i frå byen!". Enkelte ganger skyldes det byråkratiske regler eller en protest mot autoriteter utenfor. Mot dem som trykker regler ned over hodet på dem. Slik som reinsgjetern jeg snakket med som brått ikke slakte reinsdyret på måten de hadde gjort i generasjoner (med kniv), fordi en byråkrat fra Oslo hadde funnet ut at det ikke var humant. Tåpelige datsja! Tøvete nordmenn! Helvetes søringa! Idiotiske byfolk!

Andre ganger kan det være et uttrykk for dumhet og at man har fjernet seg fra naturen. Slik som når en søring ikke tørr å gå ut i skiløypa aleine på grunn av bjørn, når kalenderen viser mars. Tøvete søringa. Esj, host, spytt, tvi! Jeg hater søringa! Ut i naturen med press i Gore-texen. Spytt, host, tvi!

Noen ganger er det kanskje slik. Andre ganger er det like gjerne en forsvarstale. Byfolk er ikke særlig bedre. Stigmatiserer bygdefolket: “Usosialiserte bondeknøler som ikke vet sitt eget beste. Oppflasket på heimebrent, i et lavkultursamfunn på bygda.”

ENGASJERT I SKOLESAKEN

Jeg kom til å tenke på denne låta for noen uker tilbake. Da skoledebatten på Notodden var på det heiteste og redaktøren i Telen uttrykte på lederplass: “Det er grunn til å spørre seg om omgang med samme elev-gruppe fra 1. til 10. klasse som i Gransherad er en fordel eller ulempe. Det kan være en hemsko for sosial utvikling”.

Alle fra bygda mi har vokst opp på denne måten. Jeg blei forbanna. Bygdesinnet blei satt i kok.  Gamle- Bryn begynte å vokse i meg. Jeg hadde lyst å slå tilbake.

Eg vi` banne byfolk upp og ned.

Bur i funkiesbolig i Høgås!

Pøh! Hått ska det vørå te.

Trur dei bur i ein verdensmetropol

Dei hakkje skjønt nokon ting.

Flottær seg med fine ord.

Stuteskellær! Kan bli med på utsida om dei tol

(Frå:  Urban swing, wonderbaum og funkiesbolig på Notodden- heimelaga (Slik me bydefolk e best på).

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg:http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg:http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube:http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter:http://twitter.com/janeilert

søndag 7. februar 2010

Jeg er ødelagt!


Foto: Cecilie og Fenris sliter seg opp ei kneik på Laksfjordvidda.
Siden Cecilie og jeg flyttet fra Finnmark våren 2008 har det vært lite langturer i villmarka. Dette skyldes flere forhold, men at helsa til Cecilie ikke har vært bra og at vi har blitt småbarnsforeldre har gjort at vi i stor grad har måtte ta tak i dagsturene og hytteturene.
Vi har vært nødt til å gjøre litt andre prioriteringerfor en periode. Det har for det meste gått greit, men det er ikke fritt for at vi begge har drømt oss tilbake til langturene i fjellet.

Jeg har aldri vært så glad i dagsturene. Jeg syns det blir for mye pakking og mas. Ukesturene og fjortendagersturene liker jeg best. Det blir mindre pakking og omstilling av de turene, synes jeg. Og det setter jeg pris på.
Naturfotograferinga har tatt meg mye til skogs og fjells de siste åra, men det har vært lite langturer med sekken på ryggen. Det er i disse omgivelsene jeg trives best som fotograf også. – Men det gjelder å være tålmodig, trøster jeg meg selv med. Alt ting til sin tid. Slik griper jeg meg seg selv i nakkeskinnet og forsøker å roe ned rastlausheten.

Like fullt blir jeg fjernere og fjernere i blikket og tankene går lengre og lengre inn på vidda.

onsdag 18. november 2009

Hva ser du?

Jeg hadde en artig opplevelse her om dagen. Søstra mi og jeg var å fotograferte ved Fulldøla. Vi skulle plassere en lommelykt i et øye, til en av trollene, som vi hadde oppdaget i berget, men ble aldri enige om hvor hodelykta skulle plasseres.

Det viste seg at vi så to forskjellige troll. Det trollet som jeg var oppmerksom på hadde munnen sin, der min søsters troll hadde et øye. Vi diskuterte mye i skogen, hvor øyet var, men ble aldri helt enige og trollet til Anita oppdaget jeg ikke før jeg kom hjem.

Nå viste det seg at versjonene med lommelykt er kasert fra min side. Jeg har lyst til å bruke andre versjoner, men det er allikevel spennende å tenke over akkurat dette.

Lå du merke til trollene?

Jeg vet ikke om du lå merke til alle trollene som var i de to bildene jeg lå ut fra Fulldøla? Det er en rekke troll i disse fjella, minst 10 stk. Disse er selve hensikten med disse bildene. Jeg henviste jo til inspirasjonen fra T.H. Kittilsen sitt bilde fra Svelgfoss i den ene bildeteksten til sort- hvit bildet. Nå er det kanskje vanskelig å legge merke til slike detaljer i små- bloggbilder, men jeg er veldig nysgjerrig på om du lå merke til dem.

Ideen med å bruke lommelykt var selvsagt å hjelpe betrakteren til å legge merke til spesielt det ene ansiktet. (Jeg er oppmerksom på at små detaljer er lette å miste på små bilder på web.)

Men det skulle altså vise seg at dette kunne ødelegge også, da det skulle vise seg at trollene sto tettere enn hva jeg oppdaget der og da. Jeg ville hemmet betraktneren ved å bruke lykt i disse bildene. Derfor er det uaktuelt å jobbe videre med lykt i akkurat dette motivet. Versjonene med lys blir derfor ikke brukt til noe viktig. Jeg tok sikkert 50 forskjellige bilder begge dagene, både med og uten lykt, så jeg kan velge andre versjoner.

Jeg syns det er svært viktig å eksprimentere med nye teknikker og forsøke meg i felten på ulike løsninger. Det er ikke bestandig det er like vellykket.

Det viste seg også at noen troll kom frem når snøfallet kom, og andre ble mer utydelige. Har du lyst å ta en titt på bildene en gang til?

Bilde nr 1 og Bilde nr 2 Ser du trollene nå?

Lysende øyne

Kittilsen brukte lysende øyne i flere av sine bilder. Mest kjent er kanskje øynene av nøkken fra nøkkerosetjernet, men de finnes også i flere andre bilder. Flere norske naturfotografer har brukt dette virkemiddelet i sine bilder. Øystein Søbye og Jan Rabben var blant de første, som jeg er gjort kjent med. Terje Hellesø har brukt dette virkemiddelet i flere av sine bilder og flere av dem er vært å se på. Enkelte av dem lå han ut i bloggen sin i oktober og det var noen noen spennende diskusjoner som kan være vært å ta en kikk på også. Se på:

1.)http://terjehelleso.wordpress.com/2009/10/17/nagot-helt-annat-fran-idag/

2.)http://terjehelleso.wordpress.com/2009/10/17/cover-eller-ripoff-eller-inte/

3.)http://terjehelleso.wordpress.com/2009/10/17/ett-troll-till/

4.) http://terjehelleso.wordpress.com/2009/10/19/annu-en-ogonbild/

Teknikken kan altså brukes kreativt med hell, eller man kan ødelegge bildet. Jeg trekker frem Hellesøe sine bilder her som eksempler som funker bra og hvordan teknikken kan brukes kreativt. Mitt eget er et felt- ekspriment som ikke funket, men samtidig minnet meg på at jeg må være forsiktig med å begrense betraktneres fantasi for mye. Det er en balanse akkurat der.

Ser du det samme som jeg? Det er et viktig spørsmål å stille.  

Tilbake til tegningen på toppen. Dette  er et bilde fra 1880 åra av ukjent opphav, men som ble kopiert i ulike løsninger av flere. Den mest kjente er W.E. Hill sitt bilde, som ofte blir sett på som skaperen av dette bildet. Les mer om dette bildet og ulike versjoner her.

En rekke flere lignende illustrasjoner kan du se her.

Nå er jeg selvsagt fryktelig nysgjerrig på om du ser trollene som jeg henviser til i mine bilder fra Fulldøla, men også om du ser begge personene i bildet jeg har tatt med i blogginnlegget. Det er både en gammel kvinne og en ung kvinne på bildet. Den gamle har øye der den unge har øre og halskjedet til den unge er munnen til den gamle.

Dersom du ikke har sett det ennå. Se litt mer nøye etter. Når du først har sett dem kan du ikke la være. Slik er det også med trollene mine, syns jeg. Lykke til.

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg: http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg: http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube: http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilertKlikk: klikk.no/friluft

onsdag 11. november 2009

KRANGLING OM NORSK NATURFOTOGRAFI

Norsk bjørn i myrull. Fotografert i Pasvik. Bildet er tidligere vist i boka: “Nord i villmarka”. (Canon EOS 20d og EF 500f/4 is usm)

Jeg tenker på en rekke diskusjoner på nettstedet foto.no, flere artikler i norske blader om naturfoto. Blant annet i naturfotografen. (Her er en av diskusjonene på foto.no-)

Det finnes flere typer naturfotografer i Norge. Det er spesielt to ulike leire som utpeker seg.

Kaller seg kun fotografer

Den ene leiren nekter en del å kalle seg naturfotograf, fordi de opplever at dette setter de i (feil) bås. De liker derfor å kalle seg kun for fotograf (Merk: Uten natur foran). En del av personene i denne leiren er opptatt av mer eksprimentell naturfoto og har blitt lei det mer tradisjonelle bildene. De deltar skjelden i de klassiske naturfotokonkuransene, slik som f.eks i bladet Villmarksliv og andre større naturfotokonkuranser.

Mange av disse har påpekt at de har sett nok sylskarpe bjørn og ørnebilder og at mange av disse er uinteressante bilder. De liker ofte bilder som utfordrer betraktneren på flere plan og bryter ofte med regler som det gyldne snitt, tredeling og så videre. Low key, high key, svart og hvit, desaturerte uttrykk faller ofte bedre i smak enn skarpe, høysaturerte bilder med varm hvitbalanse.

Dyr og fuglefotografer: Fotojegerne

Den andre leiren kaller seg oftest for naturfotografer og bruker mye tid på det mer tradisjonelle naturfotografiet. Disse eksprimenterer også, men har en mer tradisjonell bildesmak. Mange av de deltar i konkuranser i Norge og i utlandet. Det er kanskje denne gruppen som passer best under betegnelsen: Fotojegere.

Mange av de bruker svært mye tid på å fotografering dyr og fugleliv. De kan fylle hardiskene med tusenvis av bilder av en art, men blir skjelden fornøyd, fordi de må som oftest tilbake for å få et annet lys og bildevinkel. De konkurerer ofte i ulike konkuranser i Norge og utlandet og kaller seg gjerne for norgesmestere i naturfoto og så videre.

Les også: Naturfotografering – den nye folkejakta

Den tredje gruppa

Det finnes forresten er gruppe til av naturfotografer. Disse kaller seg ikke alltid naturfotografer selv og er ofte mer opptatt av den totale formidlinga, enn bildet som selvstendig form. Du finner en rekke av disse naturfotografene i presse og magasiner.

Hva skyldes kranglinga?

Den største gruppa er nok klart den siste. De fleste som begyner å fotografere er opptatt av å ta bilder av natur, dyr og fugler. De er ofte opptatt av å ta sine egne bilder og klarer seg med det.

Når kranglinga begynner er det som oftest fotografene (Uten natur foran), som er oppgitte over den store mengden intetsigende bilder. En del av frustrasjonen skyldes nok også behovet for anerkjennelse av sine egne bilder, eller i det minste bilder man selv syns er bra. Det kan oppleves som frustrerende når bilder som man selv syns er intetsigende oppnår mye skryt og berømmelse og når bilder de selv liker forbigår i stillhet.

En mulighet er selvsagt å finne sammen i egne fora. Danne egne klubber, finne personlige samarbeidsparnere hvor man både finner inspirasjon, anerkjennelse og øker eksponeringa av egne bilder. Et eksempel på en slik gruppe er kanskje bloggen: “Darkroom i northern lights”. Jeg syns det er et flott initiativ. Gode bilder har de også.

Jeg forstår også at fotojegerne blir provosert. Det er for eksempel vanskelig å få en seriøs bildekritikk på et tiurbilde, når betrakneren knapt ser forskjell på orrhane og tiur. Det jeg mener er at en del av fotojegerens bilder vil man først oppdage det geniale, dersom du er interessert i natur og dyreliv og har forutsetning for å oppdage det spesielle.

Hvem er du?

Personlig tror jeg at jeg befinner meg i alle leirene over, rent bildemessig. Det er kanskje ikke så rart? Jeg tror mange mistrives med å bli puttet i en av disse båsene. Dere andre har sikkert plassert meg i en bås allerede, ut fra hvilke bilder dere har sett at jeg har presentert. Det må man alltid leve med.

Men som sagt er det aldri hyggelig å bli puttet i en av bås. Jeg kjenner flere fotografer som beveger seg over flere av disse båsene, men har en skjult side som de ikke har hatt lyst til å vise fram.

Inspirert av bilder fra alle leire

Når dette er sagt må jeg fortelle at jeg er svært inspirert av bilder fra fotografer i begge (alle) leirene. Jeg syns ikke vi har sett nok tiur, ørne og bjørnebilder. Jeg ser gjerne flere. Hatten av for de som aldri blir fornøyde!

På den annen side syns jeg både Terje Hellesø, Bård Løken med flere, skal ha skryt når de tørr å kritisere mainstream naturfoto. Det får flere til å tenke, bli beviste og utfordre seg selv som fotograf. Og selv om jeg gjerne ser flere skarpe ørne og bjørnebilder, ser jeg aller helst gode bilder. Jeg er også enig med de som kritiserer svært like bilder av bjørn, ørn e.t.c fra de som leier ut kamuflasjeskjul. Det er ingen krise om vi har en del like bilder i vårt bildearkiv. (Noen hotspot-bilder kan brukes i mange sammenhenger uten at det blir plagsomt). Men jeg syns vi bør ta kritikken på alvor og forsøke å lage våre personlige varianter og ikke kun kopiere bilder vi har sett selv. Dette er svært vanskelig på slike steder, selv om artene kommer uten forarbeid.

Jeg har selv fotografert bjørn hos Lassi i Finland og dette er vel de dårligste bjørnebildene jeg har i mitt arkiv. Riktignok har jeg et ulvebilde, som jeg er svært fornøyd med. Av bjørnebilder er jeg mye mer fornøyd med bildet over som ble tatt i Pasvik og andre bilder av arten som er tatt uten åte. De bildene har etter min mening et annet særpreg. Er det tilfeldig?  Nei, jeg tror det er svært vanskelig å ta personlige og “nye” bilder på disse stedene og det krever svært beviste og dyktige fotografer. Men at det er mulig er det selvsagt.

Jeg deltar selv ikke i konkuranser fordi jeg syns det er uinteressant og ofte er jeg uenige med bedømmelsene. Det har vært flere idiotiske bedømminger etter min mening i Villmarkslivs fotojakt. Flere bilder som har fått lav bedømming er soleklare gullbilder. (Et eksempel er Rolf Selviks hjort over elv, og Knut-Sverre Horn sin mus i musefelle. Begge er etter min mening gullbilder og særlig sistnevnte er et helt rått fotografi etter min mening).

Jeg kom selv til beslutningen om å ikke delta i konkuranser, da jeg deltok i en lokal fotoklubbs konkuranse for moro skyld. Et ganske ordinært fuglebilde jeg leverte vant konkuransen (Se det her), mens et bilde jeg selv anså svært bra, kom på tredjeplass. (Se det her). Etter min mening er det et kvantesprang i kvalitetforskjell på disse bildene. Jeg bestemte meg der og da at jeg ikke ville la meg påvirke av hva konkuranser mente om mine bilder.

Helt til slutt vil jeg si at jeg er uenig med de som mener at litt mer abstrakte fotografier nødvendigvis er kunst. Etter min mening skal kunst sprenge grenser, provosere og utfordre. I norsk naturfoto (Inkludert Pål Hermansen), har jeg ikke sett noe jeg personlig ser på som kunst. Jeg kaller heller ingen av mine bilder for kunst. Jeg syns hele kunstdebatten rundt norsk naturfotoer uinteressant.

Dette var litt om hvordan jeg ser på debatten rundt norsk naturfotografi (Som i enkelte anledninger har blitt såpass heit at jeg vil kalle den krangling. ). Og litt om mitt syn i disse spørsmåla.

Hva mener du om dette?

Hva syns du om bildet over?

Hvilken bås vil du putte deg selv som fotograf i?

Hva syns du om diskusjonen?

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg: http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg: http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube: http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert -- Klikk klikk.no/friluft

fredag 6. november 2009

Rorbuer i Lofoten


_MG_2595

(Begge bildene Foto: Cecilie Abrahamsen)

Vi har bodd i Rorbuer under oppholdet i Lofoten. I disse rorbuene brukte fiskere å overnatte fra gammelt av.

I dag leies buene ut til turister. I likhet med gamle ødemarksstuer kan man se motiver i vegger og tak, uten all for mye fantasi.

KRANGLING OM NATURFOTO

På kveldene etter at vi har kommet tilbake fra tur, har vi sett på bildene på laptop. En av kveldene kom jeg over en diskusjon som pågår om naturfoto på foto.no. Det tok ikke lange tiden før vi heller konsentrerte oss om motivene i tømmerveggene på rorbua.

Det var min kommentar i den saken ;-) J-EP.

onsdag 4. november 2009

Motbakke

Det er i motbakke det går oppover1/25 sek @ f/14, 28mm. Ekstern blits med softboks. Canon EOS 1ds markIII, EF: 24-105 f/4 is usm. (Redigert på laptop.)

fredag 16. oktober 2009

Vinterdagen- 14 oktober


14. oktober skulle primstaven snues til vinter.

Theodor Kittilsen:

Fattigmanden

Han kjender hvert skridt

hver stub og træ

De samme spor

de samme tanker.

Den veien har han trasket

i mange aar

Tanken er blit en ensformig sang:

“Jeg kjender hver busk,

jeg kjender hvert blad,

hver lyd, hvert skridt

hver solstreif i skyggen.”


Veien er lang-

lang-.

En hakkespæt trommer

paa en raadden stamme.

En kraake skriger.

Et ekorn rasler lidt.

Ellers er alt saa blikkende stille.

Så stilt at bække-

duren skræmmer

Kommer der nogen ?---

var det ikke det

han syn`s.

Deroppe i svingen

kommer en gammal kroget kjærring,

med rive og lime.

Hun rokker med hodet,

kommer lige paa ham

Ser ham ind i synet,

med stikkende, skjelende

onde øine.

Gir ham en vissen skjælvende haand,

bare skind og ben,

gulgraa og fuld af

blaasorte flækker.

Jeg har midlertidig kalt dette bildet for vinterdagen. Men jeg har ikke bestemt meg. Jeg har en alternativ tittel på dette bildet. Det er tittelen på hva Teodor Kittilsen skriver om i diktet over.

Forstår du hva jeg tenker på?

Bilde: 1ds mark III, EF: 24-105 f/4 L IS USM.

Teknisk: Brennvidde 105mm, 1/6sec f/22, iso:100, blits på 2.gardin

fredag 11. september 2009

Datamobil revolusjon: Med lommedata på teltturen.

Tankespinn rundt den teknologiske utviklinga og hva det kommer til å gjøre for fremtidens friluftsliv.
Den datamobile teknologien gjør veldige fremskritt og for villmarkingen har det først nå blitt aktuelt med datamaskin på fjellet.

Foto: nå kan man surfe på facebook og lese ferske nyheter i slike omgivelser! slik var det ikke i 2005. bildet er fra prosjektet: en måned på loffen på Laksfjordvidda- Fra boka “Nord i villmarka”- kjøp den her.

Den datamobile revolusjon

I riktige gamle dager, da jeg og bestefar var unge, brukte “bett-tabeller” stå trykt i villmarksbladene. Bett- tabellene ga en indikasjon på når på døgnet det var best fiske. Det var mange sportsfiskere som sverget til disse tabellene. Hver vår kom bett-tabellene i magasinet villmarksliv. Det var stas når bett-tabellen kom i hus.

“survival of the fittest.” GPS med bett-tabell er allerede gårsdagens nyhet. Den kapitalistiske evolusjon har allerede sørget for nyere og bedre modeller enn på bildet.

Kart og kompass er snart avleggs

Jeg ble spurt om jeg kunne holde en kveld med kart og kompass for en speidergruppe denne måneden. Jeg svarte -det er neppe nødvendig. Når disse barna vokser opp er kart og kompass like fjernt som orientering med sekskant er for oss. Jeg spøkte selvsagt, men det et snev av alvor i det. Mye har endret seg de siste 10 åra og mye kommer til å endre seg fremover. Den datamobile teknologien gjør veldige fremskritt og for villmarkingen har det først nå blitt aktuelt med datamaskin på fjellet.

Legg merke til språkbruken. Vi snakker ikke lenger om mobiltelefoner, men datamobiler eller lommedata! Vi står mitt oppe i en datamobil revolusjon.

Utviklingen

Siden jeg fikk min første pc i 1994 har det skjedd en enorm utvikling. Internett og mobiltelefonen er sentrale i denne utviklingen. Særlig skjøt utviklingen fart etter 2000. Først på den tida ble internett vanlig i de fleste hjem. I 2002 padlet en kamerat av meg over Kolahalvøya. Vi fikk tak i noen russiske militærkart og etter mye research klarte vi også å få sett noen få bilder fra området, men i store trekk viste vi ikke hvordan naturen kom til å se ut. Var det furuskog, bjørkeskog osv hadde vi ingen anelse om. I dag ville ett lite søk i google map med bilder gitt oss mange bilder av området. Planlegginga og drømmene kommer aldri til å bli det samme etter google map.

Hyper simultan aktivitet

For noen få år siden gjorde vi oftere en ting av gangen. I dag surfer vi på internett, snakker i mobil og ser på tv samtidig. Dagens samfunn overvelder oss i simultan aktiviteter. Dersom vi kun gjør en ting av gangen kjeder vi oss. I villmarka er livet helt motsatt. Vi fisker, punktum. Vi koker kaffe, punktum. Vi vandrer, punktum. Slik var det i alle fall før!

FOTO: Kommer lommedataen til å bli fast innslag ved leirbålet i fremtida?

_MG_1371

Morgendagens villmarkinger kommer til å ha alt med seg ut i villmarka. De som lider av understimulans kan trekke seg tilbake i teltet og se fotballkampen på mobilen, eller spille poker på facebook. På en liten mobiltelefon vil de ha GPS, Radio, tv, MP3-spiller, Internett, Mobiltelefon, Kamera og så videre. Alt på en liten håndholdt datamaskin. Strengt tatt er det faktisk ikke fremtidsvisjoner. Lommedataen er her allerede. (HTC HERO og IPHONE er kanskje de to beste. Se lenger ned)

Jeg har testet ut HTC HERO en stund. Jeg har aldri surfet så mye over mobilnettet som nå. Jeg bruker nå lommedata til å lese nyheter og e-post på farten. Kalender og mail syncroniseres automatisk og i lomma har jeg oppdatert mail, kalender, telefon o.s.v. Internett bruker jeg også en del på farten. Hadde du spurt meg for ett par måneder siden, hadde jeg aldri trodd det. Jeg hadde ikke trodd jeg kom til å bruke en mobil til nettlesing. Jeg er overbevist om at færre og færre kommer til å bli i utilgjengelig hyttemodus i årene fremover. Morgendagens villmarkinger kommer nok til å ta sivilisasjonen med seg ut i fjellteltet. Og ventinga i kamuflasjeteltet kan nok endre seg for en og annen naturfotograf.

Ikke bare telefon

1.) Mobiltelefon og SMS. (Selvsagt)

2.) GPS med kart er helt konge . De beste friluftskartene er ennå ikke tilgjengelige på htc/hero eller iphone, men det kommer nok snart.

3.) Kontorfunksjoner: Mail, kalender (HTC sin integrering mot google kontakter, kalender og gmail er helt topp!)

4.) Google talk/ skype osv gir større muligheter for videosamtaler og tekstmelding uten sms.

5.) 1000-vis av ulike funksjoner tilgjengelig til nedlasting. (Gjelder både android-systemet og iphone) Alt fra kompass, lommelykt, kalkulator, språkoversetter og så videre.

4.) MP3 – spiller.

5.) Internett og sosiale medier.

6.) Mobil-tv/radio.

7.) Fotoapperat og videokamera

8.) Diverse spill

Og mange flere funskjoner:

Ta en kikk på disse:

HTC HERO

HomeBannerNO

HTC HERO som bygger på google operativsystem android er en large6fantastisk mobiltelefon og det nærmeste man kommer en google mobil. Dersom du bruker gmail og google kalender vil jeg spesielt anbefale det å ta en kikk på denne. Operativsystemet er åpent for flere utviklere og jeg tipper vi kommer til å få mobiler fra andre produsenter bygd på dette innovative operativsystemet. (Jeg bruker denne.)

IPHONE

For applebrukeren, men også andre er det naturlig å ta en kikk på iphone. hero-1-20090608

Hva syns du om dette da? Er dette en utvikling du ønsker velkommen i fjellteltet?

Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no --Min offentlige blogg: http://villmarkshistorier.blogspot.com -- Min mobile blogg: http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com -- Youtube: http://youtube.com/villmarkshistorier -- Twitter: http://twitter.com/janeilert -- Klikk klikk.no/friluft

tirsdag 25. august 2009

Bokomtaler, sykepleier på 113 og naturfotograf


SYKEPLEIER PÅ 113

Jeg sitter på flyet fra Kirkenes til Gardemoen og skriver dette blogginnlegget. De siste par ukene har jeg vært i Kirkenes og arbeidet som sykepleier på AMK-Finnmark (113). (Eller AMK-Hælvete som en av mine kollegaer kaller det. ). Noen ganger kan det kjennes som helvete. Stress, nød og elendighet i en stor suppe. Men selv om man får all mulig nød rett inn på trommehinna er det en svært positiv og spennende jobb. Og kanskje setter man ekstra pris på stillheten og drømmer litt oftere om livet i villmarka, ved slike jobber.

Randulf Valle i bladet Friluftsliv, spurte meg en gang om hva jeg ville anbefale andre som har lyst til å leve av naturfotografering. Jeg svarte at jeg ikke vil anbefale det i det hele tatt, dersom målsetningen er å være mye i felten. Å være sykepleier gir like mange timer i felt (Sannsyneligvis flere) og man kan i tillegg velge seg arbeid hvor som helst i Norge og store deler av verden. En jobb som naturfotograf krever like mange timer i sivilisasjonen (og foran pc) som andre jobber.

Sykepleieryrket er derfor helt perfekt for meg å kombinere med naturfotograferinga. Enorm etterspørsel etter arbeidskraft gjør at frilansere (som meg), enkelt får nok arbeid til å dekke inn lange turer i villmarka (dersom dette er målet). Dessuten er frilanser-sykepleier noe av det frieste man kan tenke seg. Man velger selv når man ønsker å jobbe og hvor. Slik sett er dette en perfekt jobb å kombinere med andre jobber. For min del naturformidlinga. Det gjør at man ikke har noe leveringspress og kan derfor gjøre det man føler for. I vårhalvåret i 2009 var jeg kun sykepleier i tre uker, mens nå planlegger jeg en litt mer intensiv periode i helsevesenet det neste året. (Kun som frilanser)

SYKEPLEIER PÅ AMK (113)

Å være sykepleier på 113- er en sterk kontrast til livet i villmarka. Jobben består i å kommunisere med publikum i nød og krisesituasjoner, som f.eks: ulykker og akutte sykdomstilfeller. Hjelpen koordineres ut fra behov. (F.eks ved å sende ambulanse og redningshelikopter, samarbeid med andre amk- sentraler, politi, brann med flere). I løpet av sekunder skal du fatte riktig beslutning og gjøre riktige tiltak.

Rent fysisk sitter vi ved AMK-Finnmark, 3 operatører. Vi har hver vår arbeidsstasjon med headset og pc med 4stk- 24 tommers dataskjermer. Vi arbeider i team og oftest to operatører på hver hendelse. I tillegg til besvaring av 113-samtaler og effektivere disse styrer vi ambulansetrafikken i hele Finnmark, som består av 34 ulike ressurser. Finnmark har de lengste ambulanstransportene i landet og ofte kan det ta en hel arbeidsdag for en ambulanse å kjøre tur/retur sykehus. Enkelte ganger må vi bruke 2-3 ulike ressurser (Ambulansebil- ambulansebåt- ambulansefly- redningshelikopter) for å få pasienten til sykehus. Møteturer er hverdags. Det er helt dagligdags med vinterstengte veier på grunn av uvær. Det er ganske vanlig med finske og russisktalende innringere. (Samisktalende er sjeldent et problem) og det skjer regelmessig at vi har ambulanser i Finland ved ulykker!

Alle disse spesielle elementene gjør at AMK-Finnmark har stor trafikk ved sentralen tross kun 75000 innbyggere. (Det tar tid når man skal frakte pasienten 30 mil til sykehus). Ofte endrer tilstand til pasienten seg underveis og vi må gjennomføre tiltak i forhold til det. Befolkningsgrunnlaget tydeliggjør derfor ikke arbeidsmengden til sentralen. AMK- Finnmark er landets største AMK-sentral i geografisk utstrekning.

De viktiste egenskapene for en AMK-operatør er kommunikasjon, empati og simultankapasitet. Kunnskapsfeltene er sykepleie (alt fra medisin, førstehjelp og så videre, til det redningstekniske.), flåtestyring av ressurser, radiosamband, datakunnskap, kartverk og geografi og så videre. Det er intenst å arbeide med tilfeller som omhandler liv og død og der dine ferdigheter og beslutninger er livsnødvendige. Vi redder liv vært eneste vaktskift. Jeg syns det er en viktig og spennende jobb. Dessuten står den i stor kontrast til mine andre drømmer og lidenskaper. Jeg får brukt og utviklet andre sider av meg selv.

KIRKENES

I Kirkenes kommer tankene og drømmene om villmarka. Synet (og lukta) av furete, sota ansikter, som er innom Kirkenes for å proviantere er vanlig. Noen ansikter er kjente, andre er nye. Eventyrere som er på tur til Pasvik, Vätsäri, Gallok, Kola eller andre nærliggende områder. Alle med drømmer og optimisme i øynene, som moderne gullgravere, der jakta på gull er byttet ut med jakta på stillhet, ensomhet og storørret.

I butikker og kjøpesenteret går folk ofte rundt i fjellklær, med samekniven i beltet. Enkelte kommer vandrende opp gågata med tungtlasta sekker og polarhunder med kløv. -Er du på tur inn eller ut, er det kanskje noen som spør, men ingen reagerer særlig på synet.

Dette gjør at tankene raskt vender innover mot egne opplevelser og drømmene mot nye prosjekter skyter fart.

TILBAKEMELDINGER PÅ BOKA:

Her om dagen fikk jeg en svært hyggelig tilbakemelding fra en kar, som kom for å kjøpe bok nr. 2. Han hadde lest boka to ganger og hadde fulgt med på www.villmarkshistorier.no i flere år. Han kunne fortelle at formidlinga hadde vært en viktig inspirasjon og medvirkende årsak til at han flyttet til Kirkenes. Jeg ble selvsagt svært smigret over historien til mannen.

Jeg har ellers hørt rykter om at det har vært ett par bokanmeldelser rundt omkring, men jeg har kun lest en. Tips meg gjerne om dere leser eller hører om en bokanmeldelse. De vil jeg gjerne få med meg.

BOKANMELDELSE SØR-VARANGER AVIS:

PDFsva, omtale30/7- 2009 sto det en bokanmeldelse i Sør-Varanger Avis. Her har jeg sakset ett par sitater.:

Jan-Eilert Pedersens bok er grenseløs.
Naturen er hans land,
hans verden, hans hjem. Levende
skildret, eventyrlig vakre
naturbilder, kort sagt en forfatter
med et ydmykt forhold til en
natur som er et naturlig hjem for Jan-Eilert.....

De seks årene villmarksprosjektet
har vart tar han oss også med
gjennomen fotoutvikling fra diasfilm
til digitale bilder. Pedersen
skriver at han håper han
klarer å formidle opplevelsene
gjennom tekst, bilder og beretninger.
Svaret er et ubetinget ja.
Gjennom de knappe 250 sidene
får vi et innblikk i en rik natur,
sommer som vinter, som preges
av villmark, ødemark, frodige
mennesker, skildret av en mann
som elsker naturen og som bruker
mesteparten av sitt liv der.
Lidenskapen smitter over til
skildringen, som igjen smitter
over til oss lesere. Og sammen
med den levende fortellingen,
bildene, somer viet god plass og
med god gjengivelse av fargene.
Det ene blinkskuddet etterfølger
det andre......

Vi får innblikk i hvordan naturen
endrer seg fra årstid til årstid.
Her er måneskinn, solnedgang,
midnattssol, julefeiring og bursdager
i mørketid, bål første juledag
og nordlys, snø og overvann.
Her er rein, bjørn, gaupe,
ærfugl, ørn, bisam og hare. Her
er også blodpølse av reintarmer,
frostskader, nærbilder av gnagsår
forårsaket av ødelagte skisko.
Dette er også en del av naturopplevelsene.
Alt er skrevet og fortalt så levende
at vi føler en tilstedeværelse
fra perm til perm.

Reisen fra Finnmark er ikke lengre enn dette. Jeg får se om jeg knytter noen bilder opp til dette blogginnlegget senere..

Tusen takk for alle flotte tilbakemeldingene.

Jeg kommer snart tilbake.

Del på Facebook

Mine turer kan du følge på: Min hjemmeside: http://villmarkshistorier.no / Min offentlige blogg: http://villmarkshistorier.blogspot.com / Min mobile blogg: http://villmarkshistoriermobil.blogspot.com og på Klikk.no: http://klikk.no/friluft

Still gjerne spørsmål, eller legg igjen en hilsen eller kommentar

mandag 25. mai 2009

NORD I VILLMARKA- BOKA ER HER!

Boklansering

Endelig er boka her. Boka kom til Norge i dag.

Jeg har bestilt 500 eksemplarer av opplaget på 5000. En del bøker er forhåndssolgt på foredrag og nettsidene. En del venner har satt av bursdags- og julegaver til alle friluftsglade som de kjenner. Jeg regner med at familie, venner, kollegaer og bekjente kommer til å ta et solid hogg inn i den bunken. Takk for det. Senere blir det vel en del foredragvirksomhet o.s.v. 

Boka kan bestilles fra denne siden: http://www.weplay.no/bokbestilling.html . Jeg sender bøker ut fortløpende med faktura vedlagt. Det er veldig hyggelig om jeg får mulighet til å legge igjen en liten hilsen. Kryss da for at du ønsker signert eksemplar /eksemplarer. Du kan også legge igjen en kommentar.

Les mer om dette på hovesiden: http://villmarkshistorier.no

Dersom det er noe helt spesielt finner du kontaktinformasjonen min HER.


PDF- bilder fra noen av sidene er på plass i løpet av kort tid.

Hjelp meg å spre ryktet om boka videre!

Del på Facebook

onsdag 18. mars 2009

Virtuell naturformidling

Tankespinn om naturformidling på nett

Jeg har drevet naturformidling på internett i 9,5 år og var tidlig ute med å fortelle om natur og friluftsliv på internett. Jeg har lagt ned massevis av arbeidstimer på å fortelle om mine egne naturopplevelser knyttet til reisene og prosjektene mine.

INTERAKTIVT / VIRTUELT BILDE: Trykk v. musetast i bildet og naviger deg rundt. Gå til http://villmarkshistorier.no for større versjon

Du må ha flashplayer for å kjøre innholdet. Den kan lastes her: http://get.adobe.com/flashplayer/


Naturformidling på internett gir svært lite penger i kassa (Heller tvert i mot). For meg som nå arbeider som profesjonell fotograf gir det litt publisitet, men det er vanskelig å forsvare tiden (og pengene) som går med til arbeidet. Jeg har sett mange gode sider forsvinne av de samme årsakene. Noen har endret seg og nye har kommet til. Jan-Vidar Dahles: 100o turtips var en av de som ble borte. En annen side som var med tidlig var villmarkssida.no. Den ble etter hvert til friluftsliv.no. Det har vært artig å følge utviklingen deres.

GLEDEN MED FORMIDLING PÅ NETTET:

Hjemmesiden og bloggene mine har flere tusen treff hver eneste uke. Det er godt å se at det er folk som setter pris på formidlinga. Jeg har fått hundrevis av e-poster og knyttet nettverk over hele landet på grunn av sidene.

Nå er det kreative utfordringer som driver meg til å fortsette med internettformidling. Det er svært spennende å arbeide med lyd, tekst, bilder, video og virtuell formidling. Det gir en helt annen mulighet til naturformidling enn todimensjonal tradisjonell formidling som i blader og bøker.

Veien videre:

Akkurat nå har jeg startet arbeidet med virtualwild.net / og virtualwild.no Disse domenene sikret jeg meg for over ett år siden. Jeg planlegger å legge ut litt innhold på disse sidene i løpet av året, men det avhenger litt av tid og finansiering. Dersom en aktør (mediaaktør eller andre) går inn i samarbeid vil dere kunne få se mye innhold, men akkurat nå er dette for usikkert til å drømme om.

Håper alle som har hatt glede av nettsidene mine kjøper boka i slutten av mai. (Helst fra min webshop som kommer i løpet av våren.) Dersom det kommer en del inntekter på denne, blir det mer natur meg i tida som kommer- også på nett.

facebook2 Del dette innlegget på facebook

Villmarkshistorier / Jan-Eilert Pedersen-blogg

Dersom dere har noen tanker om naturformidling på internett eller annet legg igjen en kommentar.

torsdag 5. mars 2009

I gaupas jaktmarker

Tankespinn:

- Rådyret er veldig vakkert, spenstig og sydlandsk. De bringer tankene mot gaseller og annet klima. De passer egentlig ikke inn her i innlandet i Telemark. Spesielt ikke på skikkelige (normale) vintre som i år. De er alt for smekre, vakre og spenstige og skjøre, tenker jeg. I Østfold, Vestfold og kystfylkene, samt på Sør-Vestlandet må det være flott å være rådyr.

Rådyr fotografert 8. februar i år. (Trykk på bildet for stor versjon)

Om ikke vinterkulde, sult og snømengder var nok, så finnes gaupa. I Skandinavia er denne katta på hjortejakt, akkurat som løvene jakter gaseller i Afrika og antiloper i Asia. Så om vinteren gjør rådyra lurt i å flokke seg. Mange øyne ser bedre enn ett. Dessuten er det god hjelp å være flere til å tråkke spor i dyp snø. Reven, løshunder, kongeørn og jegere er andre fiender rådyra har.

Heldigvis finnes det noen som forbarmer seg over disse rådyra. Vinterforing gjør vinteren enklere for dem. (Det skal jeg fortelle mer om senere).

Gaupespor: Trykk på bildet for stor versjon

Capreolus Capreolus

VISTE DU AT?

Rådyret er Norges minste hjortedyr, og finnes over det meste av landet. Rådyret kom først til Norge for 100 år siden, men har blitt mer og mer vanlig siden. Det er et lite, vakkert hjortedyr og det veier ca. 18-30 kg. Rådyret har spinkle ben og spisse klover. Om sommeren er pelsen hos rådyret rødbrun og om vinteren gråbrun. Rådyrbukkene har et enkelt gevir.

Habitat: Rådyret liker seg i tett granskog og mye blandingsskog. Det bygger ikke bosted, men sover der det passer. Ungene blir også født ute i "det fri".

Ligge og beitegrop fra rådyr i Telemark (Trykk på bildet for stor versjonliggegrop)

Les et annet blogg- innlegg, med sportegn etter rådyr her.

Dette sier Wikipedia om sportegn etter rådyr

Mat: Rådyret spiser gress, urter, løv og bær. Korn fra åkeren og hagevekster liker den også godt. Om vinteren spiser rådyret mest blåbærlyng, røsslyng og kvister fra løvtre. Er det snø sparker den seg ned til lyngen under.

Annet: Mye snø er ikke bra for rådyret, fordi den har så spinkle ben og spisse klover som går gjennom snøen. I harde vintre dør mange rådyr.

image Del dette innlegget på facebook

 

Alt innhold: © Jan-Eilert Pedersen

Villmarkshistorier / Villmarkshistorier- blogg

tirsdag 3. mars 2009

Til minne om Odin

Odin

I dag er det (på dagen) ett år siden jeg måtte ta livet av Odin. Det var en tøff og svært trist avgjørelse. Man får et nært forhold til hunder som følger med så mye på tur. Odin var min mest trofaste turkamerat. Mer har jeg ikke lyst til å si om den saken.

Bilde: Grønlandshunden Odin i midnattsol (Trykk på bildet for stor versjon)

Bildet ble tatt ved et godt ørretvann øst for Kirkenes. Jeg fikk en ørret på 8 hg denne natta. Cecilie, Odin, Fenris og jeg var på tur med Ole Andre “OAN” og Helen, Birk, Dina og Leo.

Jeg er for tiden uten hund. Cecilie har fremdeles Fenris og jeg tar med meg han på mine turer om dagen. Jeg skulle egentlig fått meg en ny hund i høst, men måtte utsette det på grunn av sykdom i familien. Håper jeg får en ny hund i løpet av sommeren. Men det er dessverre umulig å planlegge. Jeg tar derfor dagene som de kommer.

Siste nytt

Arbeidsdagen går til bokarbeid

Jeg har imidlertid ikke mye tid til kjenne så veldig mye på disse følelsene om dagen. Det er intenst arbeid med boka. Denne uka går til å se over design og repro av boka og komme med innspill. Vi har kort med tid og står på alle sammen. Gro-Bente (Barbeint design) gjør en kjempejobb med design og jeg trur resultatet blir bra til slutt. Trykkeriet blir Cicero. Jeg har vært med i hele prosessen og valg av forlag, designer og trykkeri. Ingenting har vært tilfeldig.

Det er veldig gøy når andre tar over materialet. Og det er spennende å se at andre engasjerer seg i prosjektet. Det er lenge siden dette kun var mitt prosjekt.

image Del dette innlegget på facebook

 

Alt innhold: © Jan-Eilert Pedersen

Villmarkshistorier / Villmarkshistorier- blogg

søndag 1. mars 2009

Tanker om sangsvane, 1ds mark III med mer.

13 februar gikk jeg på truger i dyp snø mot en liten flokk sangsvaner i Tinnelva. De hadde funnet en høl i Tinnelva hvor de mesket seg med saftig elvegrass. Jeg er vant til svaner på Nordkalotten. Der er svanene svært sky og flykter gjerne på flere hundre meter, dersom man ikke er forsiktig. Sangsvaner kan som kjent være svært så tamme i bynære områder der de blir foret med brødskalk og annet. Jeg var spent på om disse svanene ville bli redde, dersom de oppdaget meg. Derfor hadde jeg på meg hvite kamuflasjeklær, slik at jeg skulle bli vanskelig å oppdage.

Den første svanen oppdaget meg å svømte litt lengre ut i elva. Det var tydelig at disse svanene ikke var brødskalk-svaner og det syns jeg var flott. Opplevelsen når jeg tar et bilde er like viktig for meg som et blinkskudd og derfor syns jeg det var helt fint at disse helst ville være i fred.

Etter noen minutters venting, bak en snøfonn, kom en annen svane svømmende og den mesket i seg elvegrass kun 30-40 meter fra der jeg satt. Jeg fikk tatt noen bilder av den rett ved iskanten.

Jeg tok en serie på 30-40 bilder før jeg takket for meg og reiste meg opp i stående. Da oppdaget svanen meg og svømte vekk med strekt hals. Jeg reflekterte over mine erfaringer med denne arten og funderte på om disse om noen få måneder samler seg i Pasvik for å hekke.

Fordel eller ulemper med snikende tilnærming

Å nærme seg på denne måten kunne være en fordel eller ulempe. Enkelte ganger er det bedre å nærme seg åpenlyst og forsiktig. Da vet fuglene hva som kommer. Dersom man sniker seg innpå kan det være vanskelig for fuglene å forstå hva som nærmer seg og da kan de bli engstelige. Spesielt gjelder dette dyr og fugler som er vant til mennesker i sine nærområder. Men jeg har også opplevd at de har svømt rett mot meg for å få bedre innblikk i hva som skjuler seg på bredden. Slik har jeg fotografert flere sky arter som for eksempel smålom.

Fullframe og stor oppløsning for naturfotografer

Kameraet jeg benyttet denne dagen var 1ds mark III et fullframe kamera med stor oppløsning. Det blir diskutert en del på diverse nettsteder om hvilke kamera som er perfekt for naturfotografen og enkelte hevder at kamera som skyter serier av bilder i stor hastighet er det eneste som gjelder.

I enkelte sammenhenger kan jeg være enig i dette, men naturfotografer er like forskjellige som andre og vi har ulikt behov ut fra hvilken type fotografering vi holder på med. Jeg velger vanligvis høy oppløsning i stedet for stor bildehastighet. Årsaken til dette er at det gir større muligheter for store bilder til trykk. En annen fordel er at bildet kan beskjæres mye i ettertid for å få det utsnittet jeg ønsker. (De tre bildene som følger dette innlegget er alle samme eksponering med forskjellig utsnitt. Det siste er eksempel på orginalutsnittet. Trykk på bildet for å se store versjoner)

KART:


Vis større kart

Hvilken kontekst ser betrakteren et bilde?

Dersom man viser fram bilder på utstillinger eller i andre fora er det svært spennende å høre hva betrakterene tenker på, når de ser et bilde. Erfaringsbakgrunnen er svært forskjellig og hvordan et bilde oppleves varierer ut fra hvilket erfaringgrunnlag betrakteren har fra tidligere. Et bilde trenger ikke være teknisk perfekt eller storslått, for å gi en opplevelse for betrakteren. Jeg har flere ganger latt meg påvirke av motiver som gjør noe meg, på grunn av min personlige interesse for det jeg ser.

Del gjerne hva du tenker når du ser disse bildene og hvilke opplevelser du har med denne arten. Det er både spennende og lærerikt å høre om. 

image_thumb[8] Del dette innlegget på facebook

 

Alt innhold: © Jan-Eilert Pedersen

Villmarkshistorier / Villmarkshistorier- blogg